Hør gjerne forfatteren Einar Andreas Lunds monolog om når djevelen kom til Marienlyst, der han blir sjokkert over å oppdage at de ansatte har gått forbi ham i utstudert ondskap.

De har forstått at hvis ondskapen skal vinne frem, må den presenteres som det gode.

Sosiologen Kjetil Rolness reagerte på Lørdagsrevyen

"Full journalistisk og presseetisk kollaps", skriver Rolness om NRKs lørdagsrevy fra Gaza.

NRK viste festbilder fra bryllupet til en 14-åring og forklarte økningen i barneekteskap med krigen og familiens økonomiske nød.

Rolness mener reportasjen dermed lot andre bære skylden, samtidig som den unnlot å slå fast at barneekteskap er et overgrep, og å si at praksisen også var utbredt før krigen.

Han skriver:

Muhammed giftet seg med sin Aisha da hun var seks år og fullbyrdet ekteskapet da hun var ni.

Muslimenes ledestjerne hadde sex med en niåring!

Barnebruder og voldtekt av små barn er en integrert del av den muslimske kulturen på samme måte som vold er.

Tilsvarende forklarer venstresiden muslimers vold, overfallsvoldtekter og manglende integreringsevne med "trangboddhet", samtidig som vi vet at ikke-muslimske innvandrere oppfører seg fint – selv om de bor trangt.

Med andre ord: problemet er at Islam er en forferdelig religion og kultur.

Videre har postmodernistene tatt kontroll over språket. De har i praksis fjernet "rase"fra vokabularet og erstattet det med det tvetydige ordet "etnisitet", som betyr både rase, religion og kultur.

Den naturlige følgen er at "rasisme" – som før var regnet som en vederstyggelighet – har fått et nytt innhold: Religionskritikk er rasisme.

Vi kan dermed ikke kritisere islam uten å bli kalt "rasist", og da er man handlingslammet mot ondskap.

Altså: postmodernismens orwellianske språkkontroll – konstruerer ondskapen ved å belegge kampen mot den med et tabu.

Kortslutningen

På den progressive venstresiden ser vi en moralsk kortslutning som går igjen på alle arenaer:

Når en elev mislykkes, rettes anklagen mot systemet. Når systemet har skylden, fjernes konsekvensene av å komme for sent – og dermed fratas eleven muligheten til å lære hva som kreves for å lykkes. Eleven er taperen.

Progressiv pedagogikk har vi prøvd i noen tiår nå, og resultatet kjenner vi alle.

Men den samme kortslutningen gjelder over hele fjøla, og er den samme årsaken til at vi nå lar Norge smittes av den samme ondskapen som var utgangspunktet for at muslimene flyktet fra sitt muslimske hjemland.

Når terror omtales, dreies oppmerksomheten mot kolonialisme og undertrykkelse, mens terrorofrene ikke er som mennesker å regne.

Og når en far gifter bort sin 14 år gamle datter, blir krigen og familiens nød stående som forklaring, mens selve overgrepet og de voksnes ansvar glir ut i sanden.

Sosiale forhold kan forklare handlinger. De kan ikke frikjenne dem som handler.

Narsissismen

Den narsissistiske logikken er at aktørens egen smerte blir hovedsaken, mens barnet som rammes, blir en birolle.

Spisset til det groteske lyder den slik: "Når dere gjør dette mot oss, er vi nødt til å penetrere småjenter."

Hvor er jenta i forklaringen? Hva med hennes erfaring?

Her ligger NRKs paternalistiske og elitistiske tankegods begravd:

En hund kan ikke holdes moralsk ansvarlig for å pisse på gulvet på samme måte som heller ikke en muslim – ifølge dem – kan holdes ansvarlig for å være ond mot andre.

Når voksne mennesker reduseres til produkter av kultur, religion eller koloniale forhold, fratas de samtidig evnen til å velge mellom rett og galt.

De uten moralsk kompass oppfatter det feilaktig som medfølelse, mens det i realiteten er en nedlatende form for umyndiggjøring:

De moralsk forkrøplede vrakene som ser seg selv som "eliten" hevder å forstå menneskene de forsvarer, men behandler "kveget" som om de manglet moralsk handleevne.

Når denne tankegangen får gjennomslag, blir personlig ansvar mistenkeliggjort som "skyldlegging av offeret".

Høyrekonsevative jobber nå overtid med å gjøre ansvaret for egne handlinger til en moralsk markør – heldigvis.

Psykopatien har fått fotfeste

"Eliten" modellerer dette ovenfra. Menneskene den hevder å forsvare, omtales som om de mangler sjelsevner:

De handler ut fra instinkter på grunn av trangboddhet, traumer, kolonialisme eller religion. Dermed blir eliten den som "forstår", mens menneskene den snakker om, reduseres til politisk kveg.

Men ansvarsfraskrivelsen stopper ikke ved den selvoppnevnte "eliten".

Den blir en lærdom: Hvis jeg alltid er et produkt av andres handlinger, er det også alltid andre som må bære skylden for mine.

"Se hva du fikk meg til å gjøre." Da forsvinner offeret ut av bildet, og overgriperen kan selv tre inn i offerrollen.

Slik manifesterer narsissismen seg sosialt: først som et eliteblikk som fordeler empati etter politisk identitet, deretter som en tillatelse til å stille seg over ansvaret for egne handlinger.

Dette har aldri vært de norske verdiene, og NRK er åpenbart livredde for at vi skal ta moralen tilbake. Og også det kan åpenbart løses gjennom totalitær språkkontroll:

I statskanalens egen ordliste over "lovlige" ord og begreper – etter modell fra George Orwell – skriver de om "norske verdier" at bruken er "ekskluderende.", og derfor har de satt en trekantvarsel og et "OBS" ved siden av.

Dette "samarbeidet" mellom muslimene, de progressive og statskanalen, er det jeg mener har ledet fram til at psykopatien som har fått fotfeste i samfunnet.

Du kan støtte arbeidet mitt ved å vippse til 911 75 352.

Se for deg at vi i Norge, ved siden av statsministeren, hadde en president som elsker landet sitt og har reell politisk makt. Og se for deg at vi hadde en egen grunnlovsdomstol med makt til å klubbe ned EUs klamme direktiver – som krav om masseinnvandring eller skyhøye strømpriser – fordi de strider mot den norske grunnloven. Vel, akkurat sånn er det i Polen.

Og det er kanskje nettopp derfor Polen har hatt så enorm suksess de siste årene. Mens resten av Europa sliter med dype kriser, har polakkene brukt sin nasjonale suverenitet til å sikre:

• Trygge grenser: De har unngått de eksplosive innvandringsproblemene og kriminaliteten som preger resten av Vest-Europa.

• Økonomisk supervekst: Polen har i årevis vært en av de raskest voksende økonomiene i Europa og har blitt et industrielt kraftsentrum.

• Formidabel konkurransekraft: Lave energikostnader og skyhøy produktivitet gjør at landet utkonkurrerer tradisjonelle stormakter.

• Historisk oppbygging av gullreserver: Den polske sentralbanken, med den patriotiske sentralbanksjefen i spissen, har hamstret hundrevis av tonn gull for å sikre landets formue og økonomiske uavhengighet i møte med fremtidige kriser.

Nå vil den tidligere EU-presidenten og nåværende statsminister Donald Tusk tilsynelatende ha en slutt på landets mange fortrinn og heller tjene fremmede makter og oligarker i “Epstein-klassen”.

På X skrev han dette på torsdag:

Jeg vil ikke la høyresiden føre oss ut av Den europeiske union. Det er det dagens spill/hendelse handler om.

Polens justisminister, Waldemar Żurek, suspenderte fredag lederen for konstitusjonsdomstolen, Bogdan Święczkowski, sammen med nestlederen, for å kunne ta ut strafferettslige siktelser mot dem, ifølge BBC.

Święczkowski forsøkte å komme seg inn i domstolen der han jobber, men ble stoppet av opprørspolitiet.

Dette er en fullstendig konstitusjonell nedsmelting. Når staten bruker opprørspoliti til å fysisk nekte lederen for landets øverste grunnlovsdomstol adgang til sin egen arbeidsplass, har Polen beveget seg inn i en av de dypeste konstitusjonelle krisene i moderne europeisk historie. Dette visker ut skillet mellom rettsstat og rå maktpolitikk.

Er dette et statskupp?

Norske medier gir inntrykk av at en lovlydig regjering rydder opp etter et parti. Så enkelt er det ikke.

På den ene siden står den EU-vennlige regjeringen og flertallet i Sejmen (nasjonalforsamlingen).

På den andre står en folkevalgt president, lederen av Høyesterett, Forfatningsdomstolen og sentralbanksjefen. Begge sider mener at de forsvarer grunnloven, og begge anklager den andre for å bryte den.

NRK siterte i går den ofisielle kontoen til Konstitusjonsdomstolen:

Alle som deltar i disse handlingene gjør seg skyldige i statskupp.

Deretter begynner skjevheten i dekningen. I undertittelen “– Ikke en uavhengig og upartisk domstol” skriver den EU-vennlige norske statskanalen:

Lov- og rettferdighetspartiet styrte Polen fra 2015–2023. Da de kom til makten i 2015, utnevnte de nye dommere for å sikre seg flertall i domstolen, ifølge BBC.

Men de skjuler det helt avgjørende som skjedde tidligere i 2015.

Høsten 2015, rett før valget, valgte det avtroppende flertallet, ledet av Borgerplattformen (PO), fem nye dommere til Forfatningsdomstolen. To av dem skulle ta seter som først ble ledige etter at det nye Sejmen var på plass. Forfatningsdomstolen slo selv i desember 2015 fast at disse to valgene var grunnlovsstridige, mens de tre andre var lovlige.

PiS svarte med å annullere alle fem valgene og sette inn egne dommere, også i de tre setene som var lovlig besatt. Daværende president Duda nektet å ta de tre lovlig valgte dommerne i ed.

Det er her det kommer an på øyet som ser.

For “globalistregjeringen” Tusk begynte problemet da PiS satte inn dommere i seter som allerede var lovlig besatt.

For patriotene PiS begynte problemet før dette: da PO-flertallet ulovlig sikret seg dommerseter.

Og nå gjentar historien seg i speilvendt form. I 2015 nektet en PiS-vennlig president å ta imot dommere valgt av det forrige flertallet. I dag nekter president Nawrocki å ta imot dommere valgt av det nåværende flertallet. Begge sider har altså nektet å godta dommere valgt av motparten, og begge sider kaller det å forsvare grunnloven.

Det var altså PO-flertallet som tok det første grunnlovsstridige grepet ved å sikre seg dommerseter det ikke hadde krav på. Pis svarte med samme mynt.

Ved å fortelle kun den siste halvdelen av fortellingen står NRK-leseren igjen fullstendig uopplyst om saken.

Opplysningen er ikke kontroversiell. Det står i Forfatningsdomstolens egne dommer, i Venezia-kommisjonens uttalelse og i EU-kommisjonens anbefaling fra 2016. Det tar én setning å ta den med.

Når den mangler, er det vanskelig for norske lesere å forstå hvorfor halve Polen ser på dagens hendelser som et statskupp og ikke som en opprydding.

NRKs bias går i retning sentralisering mot EU

Biasen kjenner vi fra før: I 2025 måtte NRK beklage at presidentens nasjonaldagsfeiring ble kalt en “nazimarsj”. Aktivismen gjør at leseren sitter igjen med feilinformasjon.

Er du glad i landet ditt og vil ta vare på det, er du “nazi”. Sånn er det med den saken på Marienlyst, og sånn er det også i de andre statsfinansierte mediene.

Enhver nasjon skal utslette seg selv og sin identitet til fordel for Epstein-klassens ambisiøse interessentkapitalisme (stakeholderkapitalisme), styrt av verdens oligarker, NGO-er og WEF, og deres kontroll over både FN og EU.

Enten er du “Epstein”, eller så er du “nazi” – det er valget vi har i dag, og det er valget NRK gir deg. Selv nasjonaldagsfeiring er “nazimarsj”.

I NRKs flerkulturelle ordbok som skal “gjøre språket presist, forståelig og inkluderende”, blir vi forklart at vi ikke må bruke begrepet “norske verdier” fordi det kan oppleves som “ekskluderende”.

Det er ikke det det handler om. Kunne de ikke vært ærlige heller?

I stedet for å skrive at “norske verdier er ekskluderende», kunne de skrevet at “norske verdier er ikke-sentraliserende”.

De er tilsynelatende livredde for at Norge ikke skal dras ned i dragsuget sammen med EU-landenes sentralstyrte, korrupte katastrofepolitikk og få et suverent “Polen-på-skinner”.

Donald Tusk var EU-president før han infiltrerte det polske kabinettet.

Akkurat som Støre er han en tjener for fremmede makter, slik som NRK-redaksjonen.

Du kan støtte arbeidet mitt ved å vippse til 911 75 352.

Professor Julie Wilhelmsen mener ferske uttalelser fra Jonas Gahr Støre tyder på at Vesten og Russland nå kanskje må diskutere det brennhete spørsmålet som har vært tabu siden 2022: NATOs grense.

Wilhelmsen jobber ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og regnes som en av Norges fremste eksperter på Russland, utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk.

I Dagsnytt 18 tirsdag sa hun dette i forbindelse med Jonas Gahr Støres og Alexander Stubbs' samtale med Vladimir Putin samme dag:

Samtidig så tror jeg ikke vi må underkjenne at det er en annen linje Stubb og Støre representerer, som kan gjøre at det tas mer på alvor i Kreml, rett og slett.

Og det jeg bet meg merke til på den pressekonferansen for en uke siden, var at Støre sa at det de diskuterer, er den europeiske sikkerhetsstrukturen. Og det syns jeg er signifikant, fordi som observatør har man tenkt at noe av grunnen til at Russland gikk til krig, var helt klart for å forhindre nærmere tilknytning av Ukraina til Nato.

Og det at man bruker dette ordet, sier noe om at man – ja, kanskje man faktisk kommer til å diskutere den store elefanten i rommet. Nemlig: Hvordan skal man ordne dette forholdet med at Nato utvides og kommer nærmere Russlands grenser, og at Russland sier at de ser på det som en trussel? Hvordan kan man begynne å snakke om det?

Kommentar

Kort sagt mener Wilhelmsen at vi endelig tør å snakke om det krigen egentlig handler om.

Når statsminister Støre bruker ordet «sikkerhetsstruktur», betyr det i praksis at Vesten og Russland kanskje må sette seg ved samme bord igjen.

Den store «elefanten i rommet» er nemlig NATOs utvidelser østover. Russland har alltid sett på dette som en direkte trussel mot sin egen sikkerhet, og det var en av hovedgrunnene til at de invaderte Ukraina.

Wilhelmsen påpeker at Støre og Finlands president nå har åpnet en diplomatisk dør som har vært helt stengt siden 2022.

I stedet for bare å skyte på hverandre eller nekte å snakke sammen, antyder hun at man nå innser det opplagte: Skal det noen gang bli fred i Europa, kommer vi ikke utenom å diskutere hvor NATO-grensene skal gå.

Også Kåre Willoch snakket i 2017 om bare 450 kilometer fra Ukraina.

Til VG sa han dette:

– Antydningene fra NATO om at Ukraina kunne bli medlem, var innledningen til en helt overflødig skjerping av motsetningene mellom Russland og Vesten, sier Willoch til VG.

Alt dette var lov å snakke om før den 24. februar 2022. Nå – fire år senere – har altså NRK åpnet for å si igjen sant om Russlands motiv: det er egne sikkerhetsbekymringer, ikke imperialisme.

En seier for Glenn Diesen

I årevis har professor Glenn Diesen argumentert for at NATO-utvidelsen, sett fra et russisk perspektiv, blir ansett som en eksistensiell trussel.

Kanskje kan det nå åpnes for at Diesens arbeid for fred blir verdsatt, i stedet for å bli møtt med forfølgelse og vanvidd.

Kanskje vi nå kan unne oss å le av Ine Eriksen Søreides pinlige "faktasjekk" av Diesen på direkten i NRK Debatten i 2025.

Diesen sa dette:

Også amerikanerne erkjenner at de fremprovoserte denne krigen. Alle visste at det kom til å bli krig om Nato ekspanderer til Ukraina.

Søreide svarte kontant:

På ingen måte, og verken USA eller Nato har framprovosert denne krigen. Denne krigen er ene og alene Russlands ansvar.

Vel, det blir ikke fred av sånt, Ine.

Til og med Støre ser ut til å innrømme dette nå.

De som kapitaliserer på de gjenstridige skylappene er det militærindustrielle kompleks.

Kun ved å se på begge parters behov og å åpne for samtale med fienden kan vi få fred.

Hadde vi innsett dette i startfasen, ville lidelsene i Ukraina med all sannsynlighet vært unngått.

--------------------------

Lenkene ligger i kommentarfeltet.

Du kan støtte arbeidet mitt ved å vippse til 911 75 352.

I gårsdagens NRK Debatten måtte arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng, på spørsmål fra Suvatnet, innrømme at Arbeiderpartiet har vært naivt når det gjelder integrering.

Innrømmelsen er sjelden og kommer sannsynligvis nå som følge av presset som sosialdemokraten Anders Magnus' bok Innvandringens skyggeside har skapt selv i de mest politisk korrekte miljøene.

Overfladisk empati

I et nylig intervju med Espen Teigen kommer det fram at Arbeiderpartiet sannsynligvis ville kvitte seg med AP-veteranen Jan Bøhler allerede i 1995 etter at han sammen med Rune Gerhardsen i ’91 hadde iverksatt snillismedebatten.

Document skriver:

Da Bøhler begynte på Arbeiderpartiets partikontor i 1995, åpnet han en skuff på det nye kontoret. Der lå en blokk fra et møte som var holdt om ham. Øverst sto det: “Hva skal vi gjøre med Jan Bøhler?”

«Snillisme» var Rune Gerhardsens og Jan Bøhlers begrep på en Arbeiderparti-politikk som, i godhetens tjeneste, gjorde innvandrerne og de svakeste i samfunnet til en bjørnetjeneste og argumenterte for at staten og kommunen sykeliggjorde mennesker ved å stille for få krav og overøse dem med stønader i stedet for å hjelpe dem i arbeid.

Selv om ordet «snillisme» høres ufarlig ut, avdekket Bøhler i debatten hvor skadelig og direkte slem denne ideologien i realiteten er:

Den fratar folk verdighet ved å behandle voksne, oppegående mennesker som hjelpeløse ofre, umyndiggjør dem og tar fra dem troen på egne evner.

Den skaper utenforskap ved å ikke stille krav om å lære seg norsk eller tilpasse seg samfunnets normer og låser i praksis mennesker ute fra arbeidsmarkedet og fellesskapet.

Den er dypest sett asosial. Ved å kreve for lite, tillot man at det utviklet seg parallellsamfunn og ukultur, noe som rammet de svakeste i drabantbyene hardest – spesielt barna og kvinnene som ble sviktet av systemets berøringsangst.

Den store misforståelsen er at snillisme høres ut som om man er “for snill”, mens man i realiteten kan være helt aldeles grusom.

Et eksempel er når flertallet i Stortinget – inkludert Arbeiderpartiet – gang på gang stemmer ned forslag som gjelder straffeforfølgelse av foreldre som sender små jenter til utlandet og kjønnlemlester dem, vel vitende om at man umulig kan få slutt på ugjerningene uten å putte de skyldige bak lås og slå som et signal til andre.

Sentralt i kjønnslemlestelse, som ofte skjer uten bedøvelse, er å fjerne klitoris, slik at kvinnen aldri kan kjenne seksuell nytelse.

Hvor er Arbeiderpartiets kvinnenettverk?

Jeg syns ikke AP-fløyen, som til slutt vant over Bøhler og Gehrardsen-fløyen, skal kalles naive snillister, når de mildt sagt er aldeles grusomme. De er ikke naive. De vet utmerket godt hva de gjør.

Et mye bedre begrep som kommer fram på en podkast med Jan Bøhler hos Wolfgang Wee i juni er “overfladisk empati”.

Man glemmer helt bort gruppen på den andre siden, mens lojaliteten ligger hos dem som begår ugjerningen, og man mangler dyp empati for ofrenes lidelser og snur seg bort når noen vil løse problemet. Og til og med kaster den empatiske problemløseren i kulden.

Overflatisk empati er ofte en form for narsissisme fordi den flytter fokuset fra offerets faktiske lidelser til politikerens eget behov for å fremstå som moralsk god. Overflatisk empati handler om egoet – ikke andre.

Like kjent som at mange politikere er godhetsposører, er det et faktum at man i de øvre maktlagene finner en økt forekomst av narsissisme.

Man mangler en dyp, ekte innlevelse i ofrenes lidelser, slik som Bøhler som lever tett på.

Bøhler bodde i Groruddalen og har i en mannsalder kjempet for innvandrernes beste. Han var mer interessert i handlingene enn i poseringen. Han var for god for Arbeiderpartiet – så de måtte få ham bort.

Med dette bakteppet er det direkte provoserende å nå høre at Arbeiderpartiledelsen blir framstilt som naiv.

De har med åpne øyne sortert bort de reelt gode partietkreftene, slik at de nå sitter igjen med et ekstrakt som kan dette best: tåredryppende, falsk, overflatisk empati.

Å innrømme at de var naive er den lette utveien – når det egentlig er narsissismen som har satt seg i veggene på Yongstorget.

Følg gjerne diskusjonen på Facebook.
Du kan støtte arbeidet mitt ved å vippse til 911 75 352.

Ikke for å endelig innrømme at covid-19 ikke var så farlig likevel, men for å understreke hvor forferdelig farlig influensa er, og dermed tilsynelatende å selge enda mer medisin.

Det handler om å stille de riktige spørsmålene.

Spør ikke: Hva feiler dette mennesket?

Spør: Hva feiler de som resirkulerer hennes ekstreme og selvmotsigende synspunkter på de største medieplattformene?

Det er langt mer alvorlig når nesten hele medienorge lar henne gå på repeat med viktige samfunnsmedisinske saker og sprer gift i ordskiftet.

Sprer gift

Jeg snakker om Ingeborg Senneset, som plaget Norge gjennom hele pandemien som helsejournalist i Aftenposten, med subtile angrep på alle som turte å være kritiske til konsensus.

Hennes sjargong går som følger:

Du er ikke nødvendigvis idiot om du er skeptisk til vaksiner, men du er smittsom

Dette var en Aftenposten-overskrift fra 2020.

Oversatt fra den usleste propagandaen betyr det: Du er en idiot hvis du er kritisk til verdens mest innbringende medisin.

I Aftenposten-artikkelen fra 21. oktober som var grunnlaget for invitasjonen i Dagsnytt 18 bruker hun metoder som også Adolf Hitler brukte i sin propaganda:

Hvem vil vel bære slike blindpassasjerer?

Med andre ord: de uvaksinerte er parasitter som snylter på andre.

Deretter forklarer hun at det er helt vanlig "hygiene" å vaksinere seg. Altså, parasitter er uhygieniske.

Å bygge opp en rasende mobb med parasitt-narrativet er velkjent i historien når målet er å skape en utgruppe.

Klarte Senneset & Co. å trylle fram en rasende mobb?

Også Sverige brukte tilsvarende giftige kronikkforfattere til å skape utgrupper. De hadde ikke Senneset, men de hadde andre.

I stedet for å synse, skal vi se på de svenske tallene som er sammenlignbare med Norge.

I en podcast mellom Asle Toie og Fredrik Solvang kom det fram at en svensk undersøkelse hadde spurt i hvilken grad de ville oppleve ubehag ved å ha uvaksinerte personer, for eksempel som naboer, familiemedlemmer eller nære kolleger.

Svaret var nedslående: 17,4 % følte ubehag ved antivaksere og 0,5 % homofile.

Uvaksinerte og vaksinekritikere er med andre ord 34,8 ganger mer hatet enn homofile. I relative prosent høres det sånn ut:

Uvaksinerte og vaksinekritikere er 3 380 % mer hatet enn homofile.

Å sprøyte retoriske gifter inn i samfunnet og sånn skape utgrupper er ikke til å spøke med. Det lærte man i Nazi-Tyskland. Det lærte man under kulturrevolusjonen i Kina. Det lærte man i koronanarativet.

Senneset er bare en av mange giftnåler, men det nytter ingen verdens ting å holde et "system" ansvarlig. Vi må holde de skyldige ansvarlige. Altså én og én. Bare sånn kan vi få slutt på det, og sørge for at det aldri skjer igjen.

Drapsanklagene

Pfizer Norge hadde gjennomført en stor randomisert kontrollstudie med hele 44 000 deltakere. Halvparten fikk mRNA-vaksine. Den andre halvparten fikk placebo.

Våren 2021 spurte jeg Pfizer Norge om de hadde evidens for at mRNA-vaksinen hadde effekt på smittespredning. De svarte at et litteratursøk ikke fant bevis for dette.

Legemiddelverket hadde hele tiden på sine nettsider at det ikke fantes bevis for at mRNA-vaksinen hadde effekt på smittespredning.

Pfizer innrømte også i EU-parlamentet at mRNA-vaksinen aldri har redusert smitte.

Dette var lett tilgjengelig kunnskap. Også for Aftenposten-redaksjonen.

Til tross for denne offentlige kunnskapen, valgte Senneset i november 2021 i Aftenposten å anklage uvaksinert helsepersonell for å drepe pasientene:

Omkring én av ti helsearbeidere i Norge er ennå ikke vaksinert. Og noen av de uvaksinerte har dessverre smittet videre. Det har ført til dødsfall.

Dette var drapsanklager hentet fra løse luften. Hun hadde tilsynelatende diktet det opp.

Dette maler et bilde av en kvinne som ikke bare sprer gift og definerer utgrupper, men som heller ikke forholder seg til evidensbasert medisin når hun anklager utgruppen hun selv har konstruert som "mennesker som dreper".

Er det hun selv som tar liv?

Da tenker jeg ikke på de mulige selvdrapene etter at hun polariserte samfunnet og satte familie, venner og kolleger opp mot hverandre.

Jeg tenker på det NRK skrev i 2025:

– I perioden 2022–2024 observerte vi 11.588 flere dødsfall enn ventet, når vi sammenlignet med trenden fra før pandemien {mRNA-vaksinen}. Dette er flere enn antallet nordmenn som døde under andre verdenskrig, sier White.

Ifølge denne fagfellevurderte kommentaren i Tidsskriftet for Den norske legeforening hemmeligholdes tallene som kan avsløre om mRNA-vaksinen årlig dreper flere enn nazistene gjorde.

Det betyr at det foreløpig er helt i det blå hvor mange liv Senneset & Co. har på samvittigheten. Hun skremte folk til å ta vaksinen med den falske påstanden om at de ellers kunne ta livet av gamle og sårbare.

Alt for ofte ser vi de verste blant oss anklage andre for det de selv er skyldige i.

Tiden er inne for at redaksjonene må svare for sine egne ord og påstander, og for hvorfor de fortsatt bruker Senneset, som mange ville mene samfunnet burde beskyttes mot.

Du kan støtte arbeidet mitt ved å vippse til 911 75 352.

Hvor ligger alvoret?

Når skadepotensialet ligger i å spre bildet av feil mann som terrorist, burde de store britiske avisenes internasjonale gjennomslag stå sentralt. Særlig siden disse var engelskspråklige og dermed stilte feil mann i et dårlig lys i hans nærmiljø.

Faktisk.no klarte åpenbart ikke å se essensen. Allerede i ingressen hengte de ut sitt tilsynelatende hatobjekt: Document, og skrev:

Document publiserte bilde av feil mann som terrorist.

Avisen hadde i god tro publisert bildet da de så at The Times brukte det.

Var Faktisk.no redde for at mannens bekjentskapskrets leste den norske avisen Dokument?

Sitat:

Faktisk.no har spurt Document om hvorfor de brukte dette bildet, og hvem de mener vedkommende er.

– Noen granskningskommisjon kommer jeg ikke til å nedsette her, men bakgrunnen er sannsynligvis at noen som etterbehandlet saken ved å føye til bilder og video etter offentliggjøring, så at dette bildet begynte å figurere i store og respekterte nyhetsorganisasjoner som The Times, og dermed tok det for god fisk, skriver Christian Skaug i en e-post.

– Blir det ikke for enkelt å skylde på at andre brukte bildet?

– Jeg deler ikke ut skyld, så jeg aksepterer ikke premisset for spørsmålet, skriver Skaug.

Hans Rustad, ansvarlig redaktør i Document, sier at det er helt naturlig at det kan gå fort i svingene når det skjer terrorangrep.

– Store, seriøse aviser brukte dette bildet. De er primærkilde for oss. Vi har ikke mulighet til å sjekke bildet. Da får vi ikke publisert noen ting.

– Dere kunne gjort egne undersøkelser?

Min kommentar

Dette skjer hele tiden. Norske aviser stoler på store internasjonale mediehus og viser til dem. Også de gangene de tar feil.

Men for Document er det tydeligvis et helt annet sett med regler som gjelder.

Selv lener Faktisk.no seg gang på gang mot Storbritannias største faktasjekkbyrå, BBC Verify, også denne gangen, da de baserte faktasjekken på byråets bildeanalyse.

Det interessante som dukket opp i uken som gikk er den britiske medieskandalen som avslørte at BBC Verify er statlig propaganda. Etter modell fra Nord-Korea hadde mediehuset statsoppnevnte representanter i redaksjonen som både faktasjekket, skrev artikler, planla debatter og gjennomførte intervjuer.

Propaganda

Bare så jeg forstår dette riktig: Å stole på The Times er en dødssynd. Å stole på BBC Verify, som beviselig er statlig propaganda, er det ikke.

I går kunne vi lese i Daily Mail at BBC hadde trukket tilbake et undervisningsopplegg som millioner av barn brukte – fordi det viste seg å være ekstrem propaganda.

Også Faktisk.no har undervisningsopplegg som brukes i ungdomsskolen og på videregående.

Hvem anbefaler de som en god kilde for å forstå opptøyene i Frankrike?

Du gjettet riktktig: BBC Verify.

Derfor trenger vi Document

Vår egen statskanal, som anklages for statlig propaganda, er på eiersiden av Faktisk.no, etter modell fra BBC, som eier BBC Verify, som nå er avslørt som propaganda.

Det innlysende er at våre barn trenger frie medier som kan utfordre den taktfaste propagandaen.

Særlig siden Minervaredaktøren nylig kunne avsløre noe som gjør Nord-Korea-sammenligningen komplett:

Han ga ChatGPT innholdslisten for samfunnsfag i barneskolen og ba den klassifisere hvert punkt som politisk lenende mot høyre, nøytralt eller venstre.

Resultat: 18 lente mot venstre, 9 mot nøytral og 0 mot høyre.

Smak litt på den.

Barna fores med rød propaganda i skolen, som i Nord-Korea. Samensuriet av faktasjekkere lener seg mot rød statlig propaganda i samarbeid på tvers av landegrenser. Disse har lurt seg inn i elevundervisningen og forteller at de skal lytte til britisk statlig propaganda.

Document fikk nylig en formell advarsel fra Redaktørforeningen, der en sentral del av anklagen var “et uklart skille mellom journalistikk og aktivisme".

Vel, hva skal vi kalle den statlige propagandaen barna blir marinert i da?

Propaganda er naturligvis en mer alvorlig påvirkningsoperasjon enn når et mangfold bedriver aktivisme.

De som går i takt, er de som virkelig er skumle propagandister.

Og disse går nå i takt med å få bort den ene høyrekonservative avisen som virkelig tør å snakke der andre tier.

En del av denne påvirkningsoperasjonen er Faktisk.no sine små drypp, slik som artikkelen fra 2025, der Document var det store problemet, siden de store engelske avisene hadde bommet på en gjerningsperson.

Dette var ikke en faktasjekk, men ren aktivisme for å få bort Document.

Så kanskje Document ikke er den store “aktivisten” likevel?

---------------------

Lenkene ligger i kommentarfeltet.

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.

BBC innrømmer nå dette selv:

…den statlig innlede som beskrev hvordan de hadde utarbeidet tekst til nyhetsnettstedet…

Altså: en utplassert statsansatt beskrev selv at han hadde utarbeidet tekst til BBCs nyhetsnettsted.

Det var den britiske avisen The Telegraph som 17. oktober avslørte ordningen. Journalist Samuel Montgomery dokumenterte at statsansatte hadde vært utplassert i BBCs redaksjon – blant annet i BBC Verify, mediegigantens egen faktasjekktjeneste. Der deltok de blant annet i faktasjekking, skrev nyhetsstoff og arbeidet med politisk sensitive spørsmål.

Allerede dagen etter satte BBC ordningen på pause.

To dager etter den første avsløringen kunne Montgomery avsløre at BBC ikke var alene. Statsansatte hadde også arbeidet inne i redaksjonene til ITV og Channel 4 – blant annet under britiske valgkamper.

The Telegraph skriver:

En seniorforsker fra ONS (Office for National Statistics, Storbritannias svar på SSB), som var utlånt til Channel 4 News under valget i 2017, fortalte også at hun hadde ansvar for faktasjekking.

Dette gjør det umulig å beskrive ordningen utelukkende som passiv rådgivning. En statsansatt hadde fått ansvar for faktasjekking inne i et medium som selv skal kontrollere den.

En statsansatt beskriver selv at han vurderte troverdigheten til politiske valgløfter mens han arbeidet inne i et nyhetsmedium under valgkampen:

Jeg brukte mye av tiden hver dag på å undersøke valgløfter og vurdere deres troverdighet og begrunnelse ved hjelp av data.

Overfør dette til norske forhold: Tenk deg at en statsansatt AP-byråkrat satt inne i en av landets største nyhetsredaksjoner under valgkampen og vurderte troverdigheten til Jonas Gahr Støres valgløfter.

Ville vi fortsatt kalt dette et uproblematisk skille mellom statsmakt og presse?

ONS sier at formålet var:

…å gi råd til og bistå journalister og produsenter med innhenting, presentasjon og tolkning av statistikk og data, og ikke for noe annet formål.

Innrømmelsen viser motsetningen Telegraph forsøker å dokumentere. Den offisielle beskrivelsen er ganske snever, mens de statsansattes egne beskrivelser inkluderer faktasjekking, vurdering av valgløfter, intervjuarbeid og arbeid med konkrete reportasjer.

Alt dette har skjedd i kulissene mens de samme mediene og faktasjekkerne feilaktig har formidlet til publikum at de var “uavhengige”.

Dette er ikke en hvilken som helst medieskandale. Avsløringen rammer selve forestillingen om en fri og uavhengig presse og faktasjekk: Statsansatte har sittet inne i noen av Storbritannias viktigste nyhetsredaksjoner og deltatt i faktasjekking og journalistisk arbeid.

Sensitive tema

Blant temaene som det man gjerne kan kalle «sannhetsministeriet», hadde en førende hånd på, var blant annet covid-19, Keir Starmers valgløfter om studielån, kriminalstatistikk knyttet til kriminalitet og etnisitet og småbåtmigrasjonen.

Frankrike

Storbritannia og Frankrike har omfattende felles interesser på migrasjonsfeltet, og myndighetene i begge land har i årevis sluset inn langt flere innvandrere enn de klarer å integrere, samtidig som man ser at mediene glatter over kriminaliteten det medfører. Nå vet vi kanskje hvorfor – i det minste i UK.

Mens skandalen rundt de statsansatte faktasjekkerne eksploderte hjemme i Storbritannia, var BBC Verify selv aktivt involvert i dekningen av de voldsomme opptøyene i Frankrike.

Realiteten er at volden, plyndringen og de brennende barrikadene drives fram av radikale venstregrupper og dårlig integrerte innvandrere fra MENA-land i forstedene – sistnevnte oppildnet av det venstreekstreme partiet La France Insoumise (LFI), ifølge Emmanuel Macron i sin tale søndag, der presidenten kalte det et forsøk på å “velte republikken”.

Så hvordan faktasjekket BBCs de politisk eksplosive hendelser i Frankrike?

I frie medier og på sosiale medier blir BBC anklaget for å underkommunisere de voldelige herjingene, og for å omtale det som stort sett fredelige demonstrasjoner og elevprotester som handler om at skolen er underfinansiert.

Det gir mening når vi nå vet at faktasjekkerne og de store mediene de facto ikke er «uavhengige», men er del av et regime man skulle tro hørte hjemme i Nord-Korea.

Det gjør ikke saken bedre at Storbritannia har hatt en kolossal økning i registrerte arrestasjoner for ytringer de senere årene som toppet seg i 2023 med 12 183 arrestasjoner, noe som tilsvarer rundt 33 arrestasjoner per dag.

Kombinasjonen av statlig medie-infiltrasjon og klappjakt på de som ofte bare “kommer i skade for” å snakke sant kan skremme fanden på høylys dag.

Er det grunn til bekymring i Norge?

Dette er klinisk likt den formidlingen vi ser her i Norge. Kan det hende vi har en lignende statlig kontroll her?

Rainer Prang, som har vært NRK-medarbeider i 20 år, poengterte på Facebook for noen dager siden at den franske skolen faktisk ikke er underfinansiert, da den ligger over gjennomsnittet i OECD. Han påpeker at skoleproblemene skyldes at lærerne brenner seg ut fordi de ikke klarer å sivilisere ungdommer fra MENA-land.

Han mener pressen lyver om Frankrike, og avslutter med dette:

Den desinformasjonen vi er vitne til hva gjelder saker i inn- og utland er skadelig for nordmenn.

Nettopp derfor bør pressestøtte nulles ut og NRK avvikles.

Enda en tidligere NRK-medarbeider, Anders Magnus, stiller spørsmål ved om vi kan stole på pressen, og rapporterer fra innsiden. Han forteller hvordan han selv ble sensurert i statskanalen. Også han trekker fram noe som på mange måter ligner opptøyene i Frankrike, men som han mener han ikke fikk dekket korrekt da han var NRKs utsending i USA – nemlig BLM-protestene. Han skriver i Aftenposten:

Det var heller ingen stor begeistring for reportasjer om hvor pøbelaktige og voldelige de venstreorienterte Black Lives Matter-demonstrantene oppførte seg mange steder i USA. Fokuset skulle ligge på politiets vold mot svarte.

Det ropes fra innsiden – når skal utsiden reagere?

Hvordan kan de som sensurerer si at de bare vil redde demokratiet, når vi ikke en gang kan snakke sant før pensjonsalderen? Ytringsfriheten er demokratiets hjørnestein. Denne ironien puster oss tungt i nakken.

NRK og Faktisk.no

Faktisk.no bygger tilsynelatende på samme idé som BBC Verify. I begge tilfeller har en allmennkringkaster vært med på å opprette et faktasjekkorgan som av kritikere beskyldes for å «klø hverandre på ryggen».

Forskjellen er at situasjonen i Norge potensielt er enda mer problematisk, ettersom man i tillegg har fått med seg Verdens Gang AS, Dagbladet AS (Aller Media), TV 2 AS, Amedia AS og Polaris Media ASA på laget.

Grunnen til at jeg mener det er verre, er at hvis mediene skal kunne kalle seg uavhengige, kan de ikke samtidig være så til de grader knyttet sammen vedrørende “hva som egentlig er sant”.

En annen grunn til at det er alvorlig, er at Faktisk.no lener seg i faktasjekkene sine på nettopp BBC Verify – som vi nå vet slettes ikke er uavhengige.

Skoleavdelingen til Faktisk heter Tenk. Denne har utviklet et undervisningsopplegg til ungdomsskolen og videregående.

For å lære elevene “hvem de skal lytte til” , som er ordene de bruker, relatert til informasjonen rundt protestene i Frankrike, og for å unngå å begynne å tro på “konspirasjonsteorier” er rådet: “Bruk flere uavhengige kilder før du gjør deg opp en mening”.

Og hvem tror du er ramset opp blant noen få “de skal lytte til”? Svaret er BBC Verify.

For det første stemmer det ikke at de bruker “flere kilder”, når Faktisk.no gir dem flere kilder som er i realiteten limt sammen og bruker hverandre til faktasjekker. Da ender de ganske riktig opp med flere navn på kildene de har brukt, det ser pent ut, men som er én organisme.

Det blir også helt feil når de kaller dem “uavhengige”, det vet vi nå.

Dette er kommende generasjon som blir regelrett lurt til å bli ekstra dårlige på kildekritikk – av Faktisk.no.

Og hvis man beveger seg utenfor denne organismen, som er den statlige “sannheten”, på tvers av flere stater, som feilaktig lærer oss at de er et mangfold, ser vi at man blir møtt med taktfaste svertekampanjer der samtlige av de store mediene “er seg sitt ansvar bevisst”.

Vi går heller ikke lenger av banen for å fengsle for ytringer:

I Juni kunne Document rapportere at vi i Norge for første gang har begynt å varetektsfengsle preventivt for ytringer man kan komme til å ytre.

Dette er nytt. Det som også er nytt er dette:

I denne videoen fra i går forteller 22 år gamle Tonje Omdahl at hun nylig sonet 30 dager i fengsel for det hun har skrevet om barnevernet og politiet etter at hun som 13-åring mot sin vilje ble puttet i fosterhjem etter falske voldsanklager mot hennes far.

Hun var glad i sin far, påstod til barnevernet at han aldri slo, og ville bo hjemme hos han som var glad i henne. Men barnevernet hadde andre planer. Som 22-åring er fengsel svaret når hun nå forteller offentlig om det hun har blitt utsatt for – fordi hun nevnte noen navn (man kan ikke ansvarliggjøre et “system”, kun de ansvarlige, og det var det hun gjorde).

Den statsautoriserte sannheten er at barnevernet skinner, selv om utlandet lager dokumentarer om det norske barnevernet – og vi har rekord i fellelser i Strasbourg, målt per innbygger. Si noe annet, og du skal i fengsel.

Vi har enda ikke avslørt direkte statlig infiltrasjon i Norske medier og i Faktisk.no, men det er ingen hemmelighet at da Faktisk.no-redaktør Kristoffer Egeberg i 2023 sluttet i sin stilling, gikk han direkte inn i en stilling hos PSTs avsnitt for åpne kilder, der han skulle jobbe med research og etterretning basert på åpen informasjon på internett.

Denne svingdørpraksisen limer sammen den klamme organismen. Og at vi denne gang snakker om etterretningen, er på ingen måte bedre enn om det er staten, slik som i England.

Så saken er neppe bedre i Norge enn i England, tror jeg.

Kanskje dette forklarer hvorfor Norsk msm-presse er tause som østers om de britiske avsløringene.

Eller kanskje vi også her på berget har statlige infiltratører i mediene som i denne saken sier: “la dette ligge, vi vet at det er av allmenn interesse, men dette kan svekke tilliten”.

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.

I 2025 mottok professor i immunologi Gunnveig Grødeland en formidlingspris fra Universitetet i Oslo for å «formidle forskningsbasert kunnskap om vaksiner til befolkningen på en forbilledlig måte».

Hun skaper trygghet i befolkningen, står det, gjennom troverdighet og stor faglig tyngde, blant annet ved å argumentere mot «vaksineskeptikere og konspirasjonsteorier» og således få debatten på rett spor.

Rød løper Hva er trygghet?

Våren 2020 spurte undertegnede Pfizer Norge på e-post om de hadde evidens på at mRNA-vaksinen hadde effekt mot smittespredning, sykehusinnleggelser eller dødelighet. Det hadde de ikke, var svaret.

Siden de ikke hadde gullstandardforskning som viste at den hjelper mot det viktigste, og siden unge mennesker knapt kunne dø av covid, vil normal fornuft tilsi et føre var-prinsipp. Altså å ikke ta ikke-evidensbasert, alternativ medisin hvis man heller ikke kjenner bivirkningene.

Ettertiden viste at Norge hadde mer enn dobbelt så mange covid-dødsfall i 2022, da nesten alle var vaksinert, enn i hele 2020 og 2021 til sammen. Heller ikke denne statistikken kan brukes til å bevise at vaksinen har effekt.

Grødeland snur føre var-prinsippet på hodet.

Da professor Jarle Aarstad i 2025 hadde forsket på vaksinerte og uvaksinerte, funnet økt dødelighet i den vaksinerte gruppen og gikk ut med at unge som ikke tok vaksinen, tok et godt valg, var Grødeland på plass for å «betrygge«.

Hun påpekte at den enda ikke var fagfellevurdert. Det er riktig, men i og med at det fortsatt vaksineres med mRNA, og siden den sannsynligvis ikke virker, vil «føre var» være å ta slike signaler på alvor.

Først da er man trygg.

Til orientering er den nå fagfellevurdert.

I tillegg gjorde hun et stort nummer av at den var publisert i et ukjent tidsskrift. Men det er ikke så rart, for hva sier de store, anerkjente tidsskriftene selv?

Redaktøren i BMJ gikk i november 2020 ut og sa at vitenskapen undertrykkes for politisk og økonomisk gevinst. Han advarte mot at det «medisinsk-politiske komplekset» manipulerer og holder tilbake ubehagelige sannheter, og at det hadde blitt verre under pandemien.

Når de mest anerkjente tidsskriftene og fagekspertene står under et konstant press fra sterke kommersielle og korrupte krefter, blir det vanskelig å slippe til, med resultatet at forskere som utfordrer farmasøytisk industri må ta til takke med perifere tidsskrifter.

Grødeland fikk kommunikasjonspris for å betrygge vaksineskeptikere og konspirasjonsteoretikere med at fagfellevurdering er sølv og anerkjente tidsskrifter er gull.

Men hun glemmer fornuft, som så mange fagidioter.

Rød løper

Mens Grødeland brukte tidsskriftets status og den hellige «fagfellevurderingen» som et ugjendrivelig skjold mot kritiske røster i Norge, overleverte hun i realiteten sin egen kritiske sans til de internasjonale tidsskriftene.

Hun glemte at systemet er sårbart for noe så banalt som korrupsjon og direkte fusk.

Det fikk vi beviset på i oktober 2026.

I 2022 rullet Norsk Selskap for Immunologi (NSI) – med Grødeland, som president – ut den røde løperen i Oslo. De fløy inn den britiske forskeren Kevin W. Ng og hyllet det unge talentet som et internasjonalt stjerneskudd under merkelappen «Rising Star».

Bakgrunnen var hans ferske og oppsiktsvekkende studie i det høyt anerkjente tidsskriftet Science Translational Medicine, som angivelig hadde funnet nøkkelen til en universell vaksine.

I 60 år var den vitenskapelige konsensus at det er umulig å utvikle en vaksine mot forkjølelse (ikke influensa). Kevin W. Ng hadde funnet den hellige gral. Han hadde utviklet en vaksine som tar knekken på både forkjølelse og i tillegg alle variantene av SARS-CoV-2.

Gladsaken gikk verden rundt.

Nå viser det seg at det hele var juks og fanteri.

Fire år skulle det ta før det ble avslørt at bildene var forfalsket og dataene rene fabrikasjoner. Forskningsmiljøet ble ikke bare lurt; de ble kledd nakne av en serieforfalsker.

Tidligere i 2026 måtte nemlig selveste topptidsskriftet Nature trekke tilbake en annen prestisjetung kreftstudie fra samme mann – av akkurat samme årsak.

Fagfelleargumentet, og spesielt «hvor prominent er tidsskriftet»-argumentet, ramler som et korthus.

For å si det forsiktig, så stoler jeg mer på Jarle Aarstad som må bane seg vei i ensomhet og publisere i beskjedne tidsskrifter enn på dem som mottar forskningsmidler fra kanskje verdens mest lugubre business: den medisinske.

Svingdør og skjulte pengestrømmer: Den lukkede helseeliten

Når man følger pengesporene og nettverkene bak dem som ber oss om å «stole på forskningen», tegner det seg et ubehagelig bilde av maktkonsentrasjon.

Grødeland er ikke en isolert aktør; hun er tungt koblet til de samme maktstrukturene som forvalter milliardene i den globale medisinske industrien.

Grødelands forskningsgruppe mottar penger fra Norges forskningsråd til utvikling av mRNA-vaksiner. Den som lenge satt som administrerende direktør og la premissene i nettopp Forskningsrådet, var John-Arne Røttingen.

Svingdørene i miljøet stopper imidlertid ikke der. Under pandemien var Røttingen også global helseambassadør for Utenriksdepartementet, samtidig som han ledet det tidlige sekretariatet til vaksinealliansen CEPI – en organisasjon Grødelands miljø jevnlig har trukket frem som en naturlig samarbeidspartner.

Og her slippes den virkelige bomben over det «uavhengige» vaksineetablissementet:

I dag sitter John-Arne Røttingen som øverste administrerende direktør i Wellcome Trust, en av verdens desidert største og mektigste investorer innen farmasøytisk industri.

Og i kraft av denne rollen sitter Røttingen også formelt i styret til The Francis Crick Institute i London – nøyaktig det samme forskningsinstituttet som nettopp har blitt avslørt for å huse, finansiere og rulle ut den røde løperen for serieforfalskeren Kevin W. Ng.

Det blir ikke bedre når vi ser på hvordan Wellcome Trust opererer internasjonalt.

Nylige granskninger avslørte at forskere som ga råd til myndighetene i UK under covid-krisen, unnlot å registrere at de hadde mottatt over 200 millioner pund i forskningsmidler fra nettopp Wellcome Trust.

Den mest profilerte av dem alle, Neil Ferguson – mannen hvis skrekkmodeller stengte ned den vestlige verden – unnlot i sine offisielle registre å opplyse at han sto som hovedsøker for prosjekter som mottok 5,6 millioner pund (over 70 millioner norske kroner) i tildelinger fra Wellcome Trust.

Når de samme personene som kontrollerer milliardene og sitter i styrene til jukserammede laboratorier, samtidig finansierer rådgiverne som dikterer helsepolitikken vår, kollapser myten om den «uavhengige, objektive vitenskapen».

Røttingen har sittet på flere pengesekker som Grødelands miljø nyter godt av i Norge, samtidig som han i dag leder det skandaleomsuste Wellcome Trust – og på toppen av det hele personlig har en styreplass hos The Francis Crick Institute, der vaksinesvindelen ble pønsket ut.

Den samme svindelen som Grødeland som president i Norsk selskap for immunologi i 2022 hyllet med stor ståhei.

Det korrupte «medisinsk-politiske komplekset» som BMJ-redaktøren uttrykker bekymring for styrer gjennom uformelle kanaler, institusjoner, tankesmier og NGO-er.

Disse deler ut priser på rekke og rad, som manifesterer «konsensus».

Grødeland fikk ikke «korona-formidlingsprisen» før i 2025 og var den siste i rekken.

De før henne, Kaveh Rashidi, Ingeborg Senneset, Espen Nakstad og Anne Spurkland, har én ting felles:

Samtlige flagget høyt at mRNA-vaksinen hadde effekt mot smittespredning.

Noe som ble grunnlaget for å forskjellsbehandle vaksinerte og ikke-vaksinerte og anklage sistnevnte for å drepe bestemor og bestefar.

Spurkland gikk så langt som å si at «Enten får du vaksine eller covid. Det er det som er valget.»

Senneset påstod i realiteten at uvaksinert helsepersonell tok livet av pasienter ved sin eksistens.

Spesialiteten til de fire første var frekkheten til å lyve deg rett opp i ansiktet.

Grødelands spesialitet er et av de vanligste triksene innen kommunikasjon: å innrømme feil og svakheter, for å høste tillit.

Hun får folk til å føle seg trygge fordi hun innrømmer feil.

Men hun sa aldri:

Vaksinen er kun testet for kortsiktige bivirkninger. Det tar normalt 5-10 år å utvikle en noenlunde trygg vaksine.

Hun sa aldri:

Vaksinen virker neppe, så ikke ta sjansen før vi kjenner langtidsbivirkningene.

Hun sa aldri:

Vi har knapt en placebogruppe, for den fikk vaksinen bare måneder etter at RCT-studien var avsluttet av «etiske hensyn». Derfor ødela Pfizer selv den mest verdifulle kilden til kunnskap.

Hun sa aldri:

Pfizer er dømt en rekke ganger for svindel der de har jukset med tryggheten til sine egne produkter.

Hun sa aldri:

Ifølge Dagbladet ble det forfalsket data under den kliniske testingen av mRNA-vaksinen til Pfizer.

Nei, hun fikk prisen for å ha formidlet trygghet til noe som var utrygt og unødvendig.

Hun fikk prisen for å ha satt legitime kritikerne i vanry, og i praksis kalt dem konspirasjonsteoretikere.

Hun fikk prisen for å selge et produkt.

De som får disse prisene, er rett og slett ikke til å stole på. Det er i verste fall derfor de får priser.

Det er ikke prisvinnerne som gir oss trygghet.

Trygghet er retten til å stille kritiske spørsmål uten å bli plassert i gapestokken av prisvinnerne.

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.

Slår man opp fascisme i Store norske leksikon via Wayback Machine og ser på versjonen fra 2011, nevnes korporatisme hele fire ganger.

I dag er bildet et annet. Gradvis har SNL beveget seg i identitetspolitisk og venstreekstrem retning. Søker du i SNL på fascisme nå, får du plutselig opp «maskulinitet». Ikke én gang – men to ganger. Fascisme fremstilles nærmest som et spørsmål om «giftig maskulinitet».

Korporatisme er så vidt nevnt én gang.

Hvem tjener på at vi blir begrepsforvirret?

For å forstå fascisme må man se på hva samtiden skjuler

Det stemmer at fascismen – i likhet med sosialismen – er autoritær. Autoritære systemer vokser ofte fram gradvis gjennom definerte kriser. Covid-narrativet viste nettopp dette: Unntakstilstand ble normalen, og verden ble merkbart mer autoritær.

Det stemmer også at fascismen historisk var nasjonalistisk. Men den kunne like gjerne vært globalistisk. Bolsjevikene kalte seg internasjonalister – og viste at globalisme kan være minst like autoritær som nasjonalisme.

Men kjernen som går igjen i samtlige fascistiske regimer – og som dagens leksikon nesten har fjernet – er korporatismen.

De største selskapene smelter sammen med politikk, akademia, utdanning og organisasjonsliv.

I dag skjer dette særlig gjennom NGO-er, tankesmier og «partnerskap». Verden styres i økende grad av slike strukturer.

Et sentralt eksempel er Verdens økonomiske forum (WEF), som har samlet verdens rikeste selskaper i et globalt kartell, og invitert politikere og akademikere til Davos – hvor de mingler, smigrer hverandre og reiser hjem for å gjennomføre politikk til fordel for de globale føydalherrene.

Fascsismen er rebrandet med nye navn

I dag kalles det verken fascisme eller korporatisme.

Nå heter det offentlig-privat samarbeid (OPS), eller stakeholder kapitalisme.

I FN sitter mange nasjoner – med ulike interesser og en form for demokratisk struktur. For oligarkene er dette upraktisk. De vil heller styre direkte, uten nasjonale bremser.

Jeg forsvarer ikke FN – det er også sentralisert og korrumpert – men det er like fullt bedre enn at WEF tar full kontroll alene.

I 2018 skrev lederen for en internasjonal utpresserliga, Jeffrey Epstein, til WEF-president Børge Brende:

«Davos kan virkelig erstatte FN.»

Brende svarte entusiastisk:

«Nettopp – vi trenger en ny global struktur. Verdens økonomiske forum i Davos er unikt posisjonert – offentlig-privat.»

Det vi er vitne til, er hvordan korporatismen formes på bakrommet, gjennom uoffisielle kanaler – helt uten demokratisk forankring.

Utpresser-mafiaen spiller åpenbart en nøkkelrolle. Hvis noen stritter imot av samvittighetsgrunner, kan du være sikker på at Epstein – eller de som har overtatt etter hans død – har både gulrot og pisk.

Helgens avsløringer viser at det har eksistert nok kompromitterende materiale på norske toppdiplomater til å få dem til å selge sin egen mor.

Og så – mindre enn ett år etter denne korrespondansen – i juni 2019:

Da inngikk WEF og FN en omfattende strategisk partnerskapsavtale.

Korporatismen i praksis: Når global helse blir business

Hvordan dette offentlig-private maktsystemet fungerer i virkeligheten, ble grundig dokumentert i Aftenposten Innsikt-artikkelen «Når global helse blir business».

Her vises det hvordan WEF fikk direkte tilgang til FN-systemet – inkludert WHO – og hvordan verdens største selskaper innen Big Pharma og Big Tech nå sitter tett på global helsepolitikk.

Private giganter som Pfizer, Moderna, Google, Microsoft og Gates-stiftelsen har fått en rolle som reelle medstyrere av verdens helseagenda – gjennom partnerskap, fond og «hybride» organisasjoner som Cepi og Gavi.

Tidligere FN-rådgivere advarte åpent om at avtalen mellom WEF og FN ga selskaper uhindret tilgang til maktens kjerne.

Resultatet er at global helse dreies bort fra grunnleggende behov som ernæring, rent vann og robuste helsesystemer – og over mot lønnsomme enkelttiltak som vaksiner, digitale overvåkningsløsninger og teknologiske «quick fixes».

Med andre ord:

Akkurat den typen korporatisme som historisk definerte fascistiske systemer – nå bare pakket inn i moderne språkdrakt; «partnerskap» og OPS.

Et praktisk eksempel:

I 2022 kunne vi lese at formuene til verdens ti rikeste hadde økt mer under korona-pandemien enn de siste 14 årene til sammen.

Korporatismen/fascismen – utrydder middelklassen og beriker en bitteliten overklasse som sitter med president Børge Brende i WEF-kartellet.

Gjerne ved å hausse opp en rekke kriser som klima, smittefare eller krig, for under en “krise” kan man “bøye regelverket” som Erna Solberg sa i Davos i 2017.

De er ikke lenger nasjonalister. Det at de nå er globalister gjør bare oligarkenes lekegrind enda større.

Siden de tilsynelatende er på venstresiden hele gjengen, kalles de av mange for rødefascister. Mange mener at flere av disse kaller alle de ikke liker for fascister, mens de i realiteten peker på seg selv - som jo oftest er de autoritære med sin "kansellering", trangsyn og “alle skal inn på rekken”.

Forvirringen er noe SNL har åpnet for nå når til og med maskulin toksisitet har blitt fascisme.

Fascismen er rebrandet – og leksikonet jobber på spreng med å forvirre begrepene.

Det mest presise er å kalle det offentlig privat samarbeid (OPS) eller stakeholder kapitalisme. Men da må vi samtidig vite at dette er nåtidens farlige, korporporatistiske, kollektivistiske og autoritære “-isme”.

Det er også lurt å ha i bakhodet at Jeffrey Epstein og president Børge Brende var/er nøkkelpersoner her.

----------------

Du kan støtte mitt arbeid ved å vipse til: 911 75 352.

Når et arvelig kongehus knytter seg tett til World Economic Forum-nettverk som eksplisitt jobber med global styrings- og omstillingsagendaer, er det ikke “privat”. Det er makt. Og makt uten demokratisk mandat er alltid et demokratisk problem.

Hvorfor er Mette-Marits intime kontakt med Epstein særlig viktig?

Det finnes to måter å lese Epstein-avsløringene på. Den ene er som saftig sladder. Den andre er som et røntgenbilde av hvordan makt faktisk sirkulerer i vår tid: gjennom middager, nettverk, “filantropi”, NGO-er, rådgivere, uformelle kanaler – og gjennom sosial kapital.

Og det er her saken blir alvorlig: Kronprinsparet har selv vært tett involvert i WEF-systemets Young Global Leaders-arbeid, blant annet gjennom “Global Redesign Initiative”. Det er ikke konspirasjon; det står i Kongehusets egne presentasjoner av rollen til kronprinsen.

Mette-Marit omtales også som “Young Global Leader” i World Economic Forums egne kanaler.

Dette er problematisk i seg selv. For monarkiet legitimeres i et demokrati nettopp ved å være upolitisk: Du skal ikke arve makt over politiske veivalg.

Men “redesign av verden” – enten det handler om styringsmodeller, globale partnerskap eller stakeholder-ideologi – er ikke en hobby. Det er politikk, i ordets egentlige forstand: spørsmål om hvem som skal styre hva, på hvilke premisser, og med hvilket mandat.

Så kommer Epstein-dimensjonen inn som en ny forsterker: Når ledende personer i den samme internasjonale elitesfæren – inkludert norske toppnavn i politikk og institusjoner – viser seg å ha sosial omgang med Jeffrey Epstein, blir spørsmålet større enn enkeltmenneskers dømmekraft. I dag omtaler norsk presse at Børge Brende hadde meldinger og middager med Epstein.

For alle som ikke visste det: Brende er leder for World Economic Forum.

Jeffrey Epstein skrev til tidligere utenriksminister Børge Brende: «Davos kan virkelig erstatte FN.» Brende svarte: «Helt klart. Vi trenger en ny global arkitektur». Her ser vi tydelig koblingen mellom Epstein, WEF og oligarkenes mål å overta offentligheten – inklusivt FN.

Jeg påstår ikke at alle som møtte Epstein dermed er kompromittert. Men jeg påstår noe enklere – og mer ubehagelig:

I maktens nettverk er “kompromitterbarhet” en valuta.

Og når du først er inne i slike miljøer, er det ikke du som bestemmer hva som senere kan brukes mot deg.

Det er derfor dette ikke handler om “å rote i privatliv”, men om statens symbolske topp. Kronprinsparet forvalter ikke bare egne liv; de forvalter tillit – som et demokratisk system låner ut til en udemokratisk institusjon.

Dermed oppstår to demokratiske spørsmål som ikke kan avfeies med indignasjon:

1. Hvem ga kronprinsparet mandat til å delta i globale styringsprosjekter?

2. Hvor robust er monarkiets upolitiske rolle når det aktivt jobber for elitære nettverk som søker politisk innflytelse?

For meg er dette kjernen: Når et oligarkisk nettverk bygger parallell styring gjennom NGO-er, tankesmier, “leaders”-programmer og uformelle bånd, og samtidig ser ut til å dele sosial sfære med en mann som var barnehallik, da har vi et demokratisk alarmtegn – fordi systemet lukter av mandatløs makt.

NRK skrev i fjor:

I en avtale med myndighetene i 2008 tilstod han til slutt å ha oppfordret to personer til prostitusjon, inkludert en mindreårig.

Epstein-nettverket forstod noe grunnleggende: Den klassiske honningfella blekner i forhold til hva man kan utrette gjennom barneprostitusjon.

WEF har penetrert verdens regjeringer

Det er verdt å dvele ved selve språket World Economic Forum bruker om sitt Young Global Leaders-program. Klaus Schwab har ikke snakket om inspirasjon, dialog eller idéutveksling. Han har brukt ordet “penetrate” – trenge inn i regjeringer. Klaus Schwab sa det selv:

Det vi er veldig stolte av nå, er den unge generasjonen som statsminister Trudeau... vi penetrerer regjeringene. Jeg vet at halvparten av hans regjering, eller til og med mer enn halvparten av hans regjering, faktisk er 'Young Global Leaders'.

Når lederen for World Economic Forum åpent skryter av at halvparten av en demokratisk valgt regjering består av hans eget eliteprogram, handler det om nettverksmakt.

Klaus Schwab har i flere sammenhenger fremstilt YGL som et verktøy for å forme fremtidens globale ledelse – på tvers av land, partier og demokratiske prosesser.

Det er i seg selv et ideologisk prosjekt: en overgang fra folkestyre til det WEF selv kaller stakeholder governance, der beslutninger flyttes fra nasjonale parlamenter til globale partnerskap mellom stater, selskaper og institusjoner.

Kronprins Haakon sier det selv:

The Young Global Leaders er involvert i å redesigne vår verden. Vi er en del av det større bildet av World Economic Forums Global Redesign Initiative, og vi har lansert vår nettside.

Når Kronprins Haakon leder arbeidsgrupper i dette systemet og snakker om å “redesigne verden”, er det ikke symbolsk veldedighet, men deltakelse i en politisk maktovertakelse. En omvelting av det norske demokratiet.

Og nettopp derfor er Mette-Marits kontakt med Epstein ikke et privat anliggende.

Epstein som maktmekanisme – ikke bare skandale

Jeffrey Epstein var ikke bare en rik mann med dårlig moral. Han befant seg i skjæringspunktet mellom finans, politikk, akademia, filantropi og etterretning.

Hans omgangskrets besto av presidenter, prinser, milliardærer, toppforskere og institusjonsledere.

Blant norske aktører kan nevnes Kjell Magne Bondevik, Thorbjørn Jagland, Terje Røed Larsen, Mona Juul, Kronprinsesse Mette-Marit.

Poenget er ikke at alle som møtte Epstein er skyldige i noe straffbart, men at nettverk som samler makt og kompromitterbarhet på samme sted, skaper strukturell kontroll.

I dag kom det fram at Barna til diplomatparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul ble tilgodesett i et testamente Jeffrey Epstein signerte to dager før han døde.

Hvorfor har norske toppdiplomater så tette bånd til en utpresser-mafia?

Og her blir koblingen til WEF-logikken ubehagelig relevant.

WEF bygger nettverk der:

– unge politikere plukkes ut tidlig
– knyttes til globale eliter
– sosialiseres inn i samme tankesett
– og får tilgang til makt gjennom uformelle kanaler

Epstein opererte i en annen, mørkere sfære – men med et påfallende likt nettverksprinsipp: samle innflytelsesrike mennesker i private rom, skape lojaliteter, hemmeligheter og sårbarheter. Og i dag fikk vi som nevnt vite at også WEFs Børge Brende hadde bånd til lolita-mafiaen. Det kan være et edderkoppnettverk med felles interesser i å kompromittere.

Lørdag kveld kom iNheter med nye e-poster som viser at Jeffrey Epstein i januar 2013 forsøkte å presse Mette-Marit til å involvere seg i «noe» med en 17 år gammel jente – noe hun tydelig uttrykte ubehag ved og avslo. Kort tid etter omtales også bilder fra Epsteins eiendom som en tredjepart reagerte på som «upassende», og som Epstein ba få tilsendt.

Selv om alle detaljer ikke er fullt ut klarlagt, peker dette på klassiske kompromitterings- og pressmetoder som er velkjent fra utpressingsnettverk. I lys av dette fremstår Epstein-kontakten ikke som tilfeldig omgang, men som en del av et maktspill der sårbarhet kan brukes som pressmiddel – også for å sikre lojalitet til elitære prosjekter som WEFs Young Global Leaders.

Hvorfor Whitney Webb gir et rammeverk som passer inn

Den amerikanske gravejournalisten Whitney Alyse Webb beskriver i sitt arbeid – særlig boken One Nation Under Blackmail – hvordan makt i økende grad ikke styres gjennom lover alene, men gjennom nettverk av gjensidig avhengighet, kompromittering og uformell påvirkning.

Hennes poeng er ikke at én hemmelig organisasjon styrer verden, men at moderne makt fungerer som et edderkoppnett gjennom finans, etterretning, politiske eliter, filantropi, akademia og sosiale relasjoner.

Når man ser Epstein-nettverket og WEF-nettverket side om side, trenger man ikke hevde at de er “samme sak”. Det holder å se at de bruker kompatible mekanismer som uformell makt, elitekoordinering, nettverkslojalitet og manglende demokratisk innsyn.

I et slikt system blir privatliv plutselig geopolitikk.

I et demokrati tolereres monarkiet kun fordi det er ment å være nøytralt. Så snart kongehuset deltar i globale styringsprosjekter, knytter seg til oligarkiske nettverk og promoterer ideologiske omstillinger (eller kupp)… bryter de med hele forutsetningen for sin legitimitet.

Kronprinsparet er ikke valgt. De kan ikke stilles til ansvar. De kan ikke stemmes ut.

Når de likevel beveger seg inn i oligarkenes maktstrukturer som former fremtidens politiske systemer, oppstår et demokratisk tomrom.

Det er dette som gjør saken alvorlig. Ikke hvem som sendte hvilke e-poster. Men hvilket system de har valgt å være en del av.

Er det verdens makteliter som velger oligark-mafiaen, eller er det mafiaen som velger dem? Eller er det to sider av samme sak?

Enn så lenge: Kronprinsparet sier de skal redesigne verden (og Norge). Har de blitt presset til dette?

Hadde DU gått oligarkiets ærend til fordel for demokratiets, hvis du var norsk monark – uten at noen presset deg til det?

Epstein-kontakten er politikk – ikke sladder.

-------------------

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.

Ikke fordi det er moralsk høyverdig – tvert imot – men fordi det sender et signal til flokken om at lojaliteten din er total. At du er villig til å kappe av dine egne røtter for å få plass ved bordet der konsensus deles ut som medaljer.

Jeg kom på dette da jeg leste portrettet i Forskning.no om Christine Rehn Jensen – og hennes bok om moren, som har konspirasjonstro og alternative forestillinger om verden.

Teksten er skrevet i et språk av omsorg. Det er rolig, fornuftig, “voksent”. Vi får høre om belastningen ved å være "pårørende". Om hvor vanskelig det er. Om behovet for hjelp. Om at hun til slutt “varslet PST og kommunen” – ikke av hevn, men av ansvar. I alle fall er det slik historien fortelles.

Men samtidig – og dette er det ubehagelige – ser vi en annen fortelling under overflaten: en fortelling om sosial lydighet forkledd som kjærlighet.

En fortelling der det private – mor og datter – blir gjort om til et offentlig og institusjonelt problem: “ekstremisme”, “radikalisering”, “fare”.

Og når moren får svare, avviser hun nettopp dette: at hun stemples som syk og unormal, og at datteren i praksis opptrer som en forlengelse av pressens og statens kampanje.

Dette er ikke en familiestrid. Dette er et speil av vår tid.

For i en tid der wokeisme rir mediene og akademia – slik professor Halvor Næss skriver i artikkelen «Ekstremister har overtatt staten og det politiske sentrum» – blir det stadig viktigere å vise at du står på riktig side.

At du tar avstand fra feil mennesker. At du ikke “romantiserer”. At du ikke “legitimerer”.

Og her blir det umulig å ikke tenke på professor i psykologi Mathias Desmets analyse av mass formation: hvordan massesuggesjon oppstår i et samfunn preget av frykt, isolasjon, meningsløshet og aggressiv moralsk enighet – og hvordan mennesker under slike forhold kan begynne å se på ofring som nødvendig.

Ikke bare ofring av sannhet, men av relasjoner. Av mennesker. Til og med av familie.

Desmet nevner et eksempel – jeg husker det som en mor i Iran – som ender med å bidra til at systemet tar sønnen hennes. Ikke fordi hun ikke elsker ham, men fordi masseformasjonen gjør det mulig å føle at det er “riktig”. At det er et nødvendig offer. Et tegn på dyd.

Vi har sett varianter av dette før. Selvskammen under kulturrevolusjonen i Kina – der barn og unge lærte at foreldrenes feil var deres egen plikt å avsløre. Angiveriet ble fremstilt som moral. Brutaliteten ble fremstilt som renselse.

I dag er formene mildere – språket penere – men mekanismen er slående lik:
Det finnes et nytt presteskap. Medier og akademia.

Det finnes et nytt kjetterbegrep. “Konspirasjonsteoretiker.” Og det finnes en ny vei til sosial belønning: å demonstrere at du tar avstand, også når det koster deg noe menneskelig.

Kanskje spesielt da.

NRK, institusjonen og “det nødvendige offeret”

Men hvorfor er det så lett å krysse en grense her – og likevel framstå som moralsk og omsorgsfull?

Et mulig svar ligger nettopp i biografien: tretten år i NRK. For NRK er ikke bare en arbeidsplass.

Det er en institusjon – en moralsk maskin. Den former språk, instinkter og belønningssystemer.

Den lærer deg ikke først og fremst å tenke, men å ramme inn. Og det du rammer inn, er alltid det samme: hvem som er “ansvarlig”, hvem som er “farlig”, hvem som er “på rett side”, og hvem som driver med “desinformasjon”.

Du kan naturligvis gjøre dette uten å være et ondt menneske. Men nettopp derfor er det så skremmende: fordi systemer ikke trenger ondskap for å produsere grusomhet – de trenger bare lydighet, konsensus og riktig språk.

Her treffer professor i medisinsk etikk Per Nortvedt med kirurgisk presisjon i sin tekst om "ondskap" og hvordan profesjonsetikken kunne kollapse i Nazi-Tyskland: det avgjørende var ikke nazismen i seg selv, men en dødelig blanding av kollektivisme og lydighet overfor autoritetene – et system der hensynet til individet ble ofret til fordel for “det større gode”, og der menneskene bak ugjerningene først og fremst forsvarte seg med én ting: jeg fulgte ordre.

Nortvedt konkluderer med at nøkkelen til å forhindre gjentakelse ligger i moralsk autonomi: evnen til å tenke selv, kritisere autoriteter og stå imot lojalitet for lojalitetens skyld.

Og nettopp her er kontrasten så avslørende: Christine Rehn Jensen omtaler morens tenkning som et problem – nærmest som en “tilstand” – mens Nortvedt beskriver selvstendig tenkning som en av de viktigste etiske motstandsmekanismene et menneske kan ha.

I et samfunn preget av masseformasjon, slik Mathias Desmet beskriver, blir dette enda mer alvorlig: når et fellesskap binder seg sammen gjennom frykt, moralsk panikk og aggressiv konsensus, blir individets uavhengighet en trussel.

Og trusler må håndteres. Ikke nødvendigvis med hat – men med “omsorg”, “bekymring” og “ansvar”.

Da oppstår et fenomen som nesten er umulig å få folk til å se før det er for sent: Man kan ofre et menneske uten å føle at man gjør det. Man kan til og med føle seg edel.

For i masseformasjonens psykologi blir det å ofre sine egne selve dyden: det ultimate beviset på at du ikke lar “private følelser” stå i veien for det kollektivet krever.

Dette er kollektivismens grusomhet i ren form: den gjør angiveri til moral, og svik til samfunnsansvar – akkurat slik kulturrevolusjonen i Kina gjorde, bare med mer polert språk og bedre TV-belysning.

Kollektivismens grusomet: den rørende stemmen som varslet PST

Det mest urovekkende er derfor ikke at en datter skriver bok om sin mor. Det er at teksten viser oss hvor lett man kan gli fra kjærlighet til kontroll – uten at man selv merker det.

For akkurat som Nortvedt beskriver i sin analyse av sykepleieres deltakelse i en umenneskelig politikk, trenger man ikke hat i hjertet for å gjøre skade. Man trenger bare et tankesett der individet blir et problem som må håndteres, og der hensynet til “fellesskapet” blir høyeste moralske dommer.

Og Forskning. no-artikkelen er full av slike glidninger, pakket inn i myk retorikk.

Vi får høre at hun gikk gjennom en rekke e-poster fra sin mor. Hun infiltrerte hennes digitale univers ved å melde seg inn i Telegram-grupper der “de drøyeste ting” sirkulerer. Altså: hun foretar en omfattende kartlegging av sin egen mors indre liv – ikke som et privat anliggende, men som et dokumentasjonsprosjekt.

Så langt er det mulig å si: hun prøver å forstå. Men så kommer linjen som endrer alt:

Hun varslet PST og kommunen.

Der skjer transformasjonen. Moren er ikke lenger et menneske, men en risiko.

Ikke en relasjon, men en potensiell hendelse. Og det mest avslørende er at det ikke er konkrete handlinger som utløser dette, men muligheten for at noe kan skje: “Tenk om moren min en dag blir spurt av noen om å hjelpe til. Jeg er ikke sikker på hva som kan skje.”

Altså: en hypotese om fremtidig fare – formidlet i et “ansvarlig” språk – blir begrunnelse for institusjonelle tiltak mot et menneske. Med ett forsvinner moren ut av familien og inn i staten, definert som en kategori: “ekstrem”, “radikalisert”, “potensiell”.

Og datteren står der som det rørende midtpunktet: den ansvarlige pårørende, hun som gjør det vanskelige, hun som tar det tunge ansvaret som andre ikke tør.

Her er det Nortvedt kaller den dødelige blandingen: kollektivisme og lydighet.

Ikke i form av uniformer og marsjering, men i form av moralpsykologi. Den moderne, urbane varianten av samme mekanisme: du plasserer individet i en ramme der individets verdi er underordnet en fortelling om felles trygghet, og så utfører du det systemet forventer – mens du opplever deg selv som et godt menneske.

Det er dette som gjør portrettet så dypt tidsriktig: det er ikke fortellingen om “en konspirasjonstro mor”. Det er fortellingen om hvordan et konsensus-samfunn produserer moralske belønninger for dem som ofrer relasjoner på alteret til fellesskapet – og får applaus for det (i nesten samtlige mediekanaler – tenk på det.)

Når wokeismen samtidig rir akademia og medier med stadig grovere språk og stadig mer aggressiv moral, blir avvik ikke bare feil. Det blir farlig. Dermed blir det også legitimt å møte avvik med tiltak. Tiltak er jo “ansvar”. Tiltak er “omsorg”. Tiltak er “forebygging”.

Og slik ender vi i den mest primitive mekanismen av alle: den samme som kulturrevolusjonen spilte på, og som enhver totalitær kultur trenger for å overleve – selvskammen.

Skammen over å være knyttet til “feil mennesker”. Skammen over å ikke være tydelig nok. Skammen over å være lojal mot sin mor, når kollektivet vil at du skal være lojal mot fortellingen.

Kanskje er det nettopp derfor det å ofre sine egne er det ultimate offeret: fordi det fungerer som adgangsbillett. Du viser at du tilhører flokken. Du viser at du er moralsk ren. Du viser – i praksis – at du er til å stole på.

Og her kunne Nortvedts moralske advarsel, via Jens Bjørneboe, hengt som en plakat på veggen i NRK, i redaksjonene, i akademia – og i hele denne kulturen som nå lever av å stemple mennesker:

«Det første bud er ganske lett. De som er flest har alltid rett.
Tenk alltid på hva folk vil si og ta den sterkestes parti.
Og tviler du så hold deg taus – til du ser hvem som får applaus
Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene».

-----------------

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.

Khrono-artikkelen kan du lese her.

Rapporten beskriver en utvikling der stadig flere tar grader i fag som kritikerne mener gir svakt grunnlag for jobb og verdiskaping – og som i praksis produserer kandidater med høyere risiko for arbeidsledighet og studielån som må bæres av fellesskapet.

Knut Yrvin kommenterte saken slik (utdrag):

Mange av disse studiene bygger på såkalt kritisk teori og postmarxistiske rammeverk, der samfunnet primært analyseres gjennom identitet, makt og undertrykking.

Problemet oppstår når normative og politiske mål blir integrert i faginnholdet, og akademiske studier glir over i moralsk og ideologisk opplæring.

Når analyse og aktivisme blandes, svekkes den vitenskapelige åpenheten.

(…)

Når man ser polariseringen i pressen og sosiale medier, har en del av dette direkte røtter i denne formen for identitetspolitikk i kulturakademia.

Dette er ikke en randbemerkning. Det kan være en nøkkel til å forstå hele problemet med moderne journalistikk.

Dette har direkte relevans for hvorfor mediene “programmerer”

I NRK Debatten 18. november forklarte Susanne Heart (via videolink fra Stavanger) at mediene ikke lenger «informerer», men «programmerer».

Da hun deretter skulle gi eksempel på hva hun mente, ble hun tatt av luften – og demonstrerte i sanntid nettopp det hun forsøkte å beskrive:

At mediene ikke gir publikum rådata, kunnskap og reell innsikt, men former virkelighetsbildet gjennom regi, filtrering og synsing.

Og her er koblingen til universitetene:

Journalister kommer ikke inn i redaksjonene som blanke ark. De kommer fra et akademia som i økende grad har byttet ut vitenskapsidealet med et normativt prosjekt.

Akademia som kunnskap – eller akademia som moralfabrikk

Det finnes selvsagt verdifulle studier i humaniora og samfunnsvitenskap. Dette handler ikke om å «hate kultur».

Dette handler om noe langt mer alvorlig:

Når postmodernistisk tankegods gjør relativisme (sannheten er flytende) til kultur, blir journalistikk ikke lenger et sannhetssøkende håndverk — men et moralsk påvirkningsfag.

Hvis sannheten uansett ikke går an å finne ut, kan den plukkes og velges, og da er man automatisk umoralsk om man "velger feil" sannhet.

Og i det øyeblikket sannhet erstattes av «fortelling» (narrativ), får vi en patologisk ukultur:

– Fakta blir bare «perspektiver»
– Motargumenter blir «skadelige ytringer»
– Uenighet blir «problematisk»
– Og kritikk av dogmer blir «hat»

Det er ikke lenger et kunnskapsregime. Det er et trosregime.

Dette er rotårsaken: Epistemisk kollaps

(Epistemisk = det som handler om kunnskap: hvordan vi finner sannhet, og skiller fakta fra fortelling.)

Når et fagmiljø over tid lærer studentene at verden først og fremst består av diskurser, maktstrukturer og identiteter, skjer det noe med hele tanken om hva kunnskap er.

Da blir ikke målet å finne ut hva som er sant. Målet blir å lande på riktig moralsk konklusjon.

Og det er her noe av det mest avslørende skjer:

Når etablerte medier blir tatt med buksene nede i ren løgn, sier de ikke «vi løy». De sier: «Det var feil.»

De innser ikke engang løgnen som løgn, fordi i et slikt landskap kan man ikke lyve. Man kan bare «vurdere feil». Man kan bare «komme uheldig ut». Man kan bare «mangle kontekst».

For hvis du er radikalisert til å "vite" at du står på det godes side, blir fakta sekundært. Da blir sannhet definert som det som bidrar til den riktige fortellingen. Og enhver fordreining kan forklares som nødvendighet – eller som “en feil” på veien til det gode.

Og når du har internalisert dette, blir journalistikk nesten uunngåelig en form for programmering:

Du trenger ikke engang være ond. Du trenger bare å være skolert i den nye akademiske frelsen:

Virkeligheten skal ikke undersøkes. Den skal justeres. Propaganda blir ikke noe man gjør. Propaganda blir noe som føles naturlig.

Den sitter i veggene.

Dermed blir journalistikk ikke et prosjekt for å opplyse publikum, men et prosjekt for å styre publikums tolkning.

Det er derfor Heart får rett i sin observasjon: Mediene informerer ikke. De programmerer.

Og her er en av de mest avslørende testene på hvor langt programmeringen kan gå:

Det er en epistemisk umulighet å argumentere seg fram til at en mann er en kvinne. Du kan ikke gi nok fakta, nok logikk, nok observasjoner – til at dette blir sant.

Det nytter ikke gjennom å "informere".

Det kan bare etableres som “sant” gjennom programmering:

Gjentagelse, begrepsbytte, perspektivstyring, moralsk press, guilt by association – og til slutt sanksjoner mot vantro – kansellering. Kort sagt: skitne triks. Det som før var et spørsmål om virkelighet, gjøres om til et spørsmål om anstendighet.

Virkeligheten er naturligvis verken anstendig eller uanstendig. Den bare er.

«Jo, men kan vi ikke bare gå med på dette med kjønn da, hvis det fører til toleranse?» vil noen si.

Og det er her faren blir enorm:

For i det øyeblikket du har akseptert at sannhet er et moralsk vedtak – og ikke en testbar realitet – da har du også akseptert metoden. Og da kan den samme metoden brukes på alt.

Da kan du også programmeres til å tro at milliarder i skattepenger på norske batterifabrikker automatisk gir “grønn uttelling”, uavhengig av energiregnskap, råvarer, industriell risiko og global konkurranse.

Eller at et politisk vedtak kan oppheve økonomiske lover.

Eller at masseinnvandring ikke har strukturelle kostnader, for den er definert som ‘berikelse’.

Eller at krig er fred – hvis den selges som ‘demokratibygging’.

Når sannhet blir et spørsmål om riktig holdning, blir samfunnet styrbart. Og da trenger man ikke engang autoritær makt.

Man trenger bare riktig fortelling.

Maktstrukturer – og mennesker som er lette å styre

Selvsagt finnes det maktstrukturer som kapitaliserer på dette.

Mediene eies av få hender, nyhetsbildet kommer synkront, og til og med kronikker og meningsytringer ser ut til å dukke opp koordinert, med ulike avsendere.

Men nettopp derfor må vi også forstå kulturmekanismen: Det holder ikke å peke på eierskap alene.

For propaganda fungerer best når den ikke oppleves som propaganda — men som moral.

Derfor er det så farlig når akademia produserer mennesker som ikke lenger har et robust forhold til sannhet.

Når du har fått en hel yrkesgruppe som ikke skiller skarpt mellom fakta og fortelling, da trenger du ikke lenger å styre dem hardt.

De styrer seg selv.

Når relativisme blir pensum, blir propaganda bare en jobb.

Journalisten blir ikke lenger en gransker – men en moralsk saksbehandler.

Derfor ser vi nå noe historisk: Framveksten av frie medier har eksplodert. Folk vil heller informeres enn å programmeres.

Overraskende mange har kommet uskadet gjennom studieløpet. Andre stoppet etter videregående – og har bevart både dømmekraft og livsglede.

La dette bli en vekker for mediehus som vil redde stumpene. De fleste redaksjoner har mange dyktige og fornuftige journalister. Problemet er ikke at de mangler intelligens – problemet er at de som er hel ved, mangler ryggdekning.

For hver gang noen forsøker å gjøre journalistikk igjen, står wokeistene klare med den moralske roperten: “problematisk”, “farlig”, “hatefulle ytringer”, “feil side”.

Hvis mediehus vil overleve, må de begynne der det gjør mest vondt: De må avvikle aktivismen som intern sensurmekanisme – og gjenreise sannhet som profesjonsideal.

Og kanskje de til og med må gå til oppsigelse av de mest innbitte woke-ideologene. Hvis dette er redaktøren – da sliter man.

Det handler om forskjellen på journalistikk og propaganda.

-----------------------

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.

I Aftenposten møter vi “konspi-mamma”: hun blir provosert av Cola, avviser mediene, og ser angivelig en ond elite bak alt. I Klassekampen (samme dag) får vi en variant av samme advarsel: hva skjer når “mamma suges inn i konspirasjonsfæren”?

Jeg har sett dette mønsteret før. Ikke bare i covid-årene, men i stadig flere debatter: Først snevres virkeligheten inn. Så gjøres kritikk til en type moralsk brist. Til slutt får vi en offentlighet der uenighet ikke skal besvares – men diagnostiseres.

Og når denne ukulturen møter vår tids “krenkorama” – der friksjon oppleves som overgrep – får vi ikke en krangel om sannhet. Vi får en stille krig mot relasjonene: familie, vennskap, og den robuste meningsbrytningen som et fritt samfunn faktisk er avhengig av.

Bakgrunnen er egentlig eldre enn “konspi-mamma”

9. november i fjor hadde KK et langt intervju med forfatter Nina Lykke om en trend som mange kjenner i magen: voksne barn som bryter med foreldre på grunn av “krenkelse”, “vanskelige følelser” og små friksjoner som ikke lenger tåles.

Lykke beskriver en tidsånd der relasjoner kastes på sjøen med et “vipps!”, og der omgivelsene heier på bruddet med standardfraser som: «Du må gjøre det som er riktig for deg» og «Noen relasjoner blir rett og slett for vanskelige».

Det blir kult å gi opp, du blir kreditert for det og du får din posisjon i offerhierarkiet hos dine “korrekte” venner.

Uansett hva man mener om hennes diagnose, peker hun på noe reelt: Når et samfunn gjør friksjon skamfullt, blir uenighet ikke lenger normal meningsbrytning – men en trussel mot identiteten.

Og her er vi ved kjernen: Vi har fått en ukultur som er perfekt for makt-misbruk. For hvis sannhet blir flytende – hvis “min opplevelse” får høyere rang enn “hva som er sant” – da blir alt til slutt moral.

Og når alt blir moral, blir uenighet automatisk umoral. Da trenger du ikke tilbakevise argumenter. Du trenger bare å plassere mennesket i feil bås.

Det er postmodernismens endestasjon – wokeismen – i praksis: ikke bare som filosofi på universitetet, men som samfunnsteknologi. Sannhet – som i dette landskapet er relativ – blir mindre viktig enn posisjonering. Samfunnskritikk er "farlig" selv om den er sann, for man kan havne på "feil lag".

Og så kommer Aftenposten inn.

Aftenpostens knep: De trenger ikke å slå deg i argumentet – bare i ansiktet

Aftenpostens fredagstekst om «konspi-mamma» – skrevet av Celina Therese Ekholt – som ikke primært handler om å forstå hvorfor mistillit oppstår, men om å definere hva mistillit skal bety sosialt.

Dette er viktig å få fram: Teksten fungerer som en sosial instruks.

Den sier: “Hvis du mistenker at makt virker samordnet, pass deg. Dette er mennesket du kan bli. Dette er ‘typen’.”

Hvordan gjør den det?

1) Den åpner med Cola – fordi det er en effektiv fornedrelse

Det første som “provoserer konspi-mamma mest” er Coca-Cola. Ikke korrupsjon. Ikke interessekonflikter. Ikke propaganda. Ikke sensur. Nei: Cola.

Det er retorisk smart, men journalistisk billig: Leseren ler litt, senker guarden – og blir med på resten av reisen uten å kreve nyanser.

2) Den stabler tett det som uten kontekst framstår mest absurd – for å smitte alt med samme inntrykk

“Skyene er ikke ekte.” “Trump og Diana har barn.” “Dyremedisin som detox.”

Poenget er ikke å vise at det finnes mennesker som tror sprø ting.

(Historien viser dog at sprø ting bare skjer i fortiden, men aldri i nåtid – hvordan kan det ha seg?)

Poenget er å gjøre sprøheten til et bakteppe som du drar med deg over på alle former for systemkritikk. Det er her teksten blir giftig: den baker alt i én “farlig bås”.

For i den virkelige verden finnes det et enormt mellomrom mellom: «Trump og Diana har barn» og «NRK rammer inn fedmedebatt som sprøyte vs ikke sprøyte, og utelater reelle alternativer».

Men Aftenposten har ingen interesse av mellomrommet. Mellomrommet er der voksen samtale bor.

3) Den gjør kritikk til “kaninhull” og “rus” – altså ikke noe du kan møte med argument

Teksten bruker språk som “kaninhull”, og sammenligner med rusavhengighet. Det er et kjent grep: Når du ikke vil diskutere premissene, gjør du meningsmotstanderen til et psykologisk tilfelle.

Og da skjer det som alltid skjer i et moralistisk system: Du trenger ikke å undersøke om noe er sant — du trenger bare å forklare hvorfor noen tror det.

4) Den legger inn en “20%”-tallbit – som skal få deg til å føle at mistanke i seg selv er et voksende samfunnsproblem

Aftenposten viser til at rundt én av fem uttrykker en viss enighet i påstanden om at mye i verden besluttes av en liten gruppe mektige mennesker.

Jeg skulle faktisk tro tallet var høyere – fordi “en liten gruppe mektige mennesker” er ikke et eventyr. Det er en beskrivelse av hvordan nettverk og institusjoner fungerer i praksis.

Når toppnavn fra norsk politikk deltar på lukkede elitekonferanser som Bilderberg, når nordmenn har hatt tunge roller i det private WEF-systemet, og når historien (Epstein-pedofili-saken) har vist at kompromittering og utpressing eksisterer i maktens korridorer – da er det ikke “farlig” å snakke om konsentrert makt. Det er nøktern realisme.

Det farlige er det motsatte: å late som om makt alltid er tilfeldig, desentralisert og uskyldig – og så kalle alle som ser mønstre for “konspi”.

Å late som alt dette er det samme, er ikke opplysning. Det er etikettering.

Dette er grunnen til at jeg blir kvalm av å lese teksten

Den er ikke bare “urimelig”. Den er farlig for relasjoner. For den gir folk et moralsk språk for å si:

“Du er ikke bare uenig med meg. Du er en risiko. Du er en type. Du er et problem. Jeg vil derfor heller gå i graven å tro at du snakker usant enn å nedlate meg til å se dine bevis.”

Altså det vi kan kalle institusjonell dogmatisme. Ja. Man lærer det i skolen.

Og når samfunnet allerede er gjennomtrukket av “krenkorama”, blir det et atomvåpen mot familie og vennskap: Uenighet blir ikke tålt — den blir tolket som karakterbrist.

Det er derfor så mange kjenner igjen covid-mønsteret:

Hvis du var skeptisk til en nødgodkjent løsning, var du ikke en som stilte spørsmål – du var “fornekter”. Nå får vi en ny versjon: Hvis du ser mønstre i makt og medier, er du på vei til å bli “konspi-mamma”.

Aftenposten driter seg ut

Etter covid, er det flere enn de kanskje tror som gjennomskuer dem. De later som de bekjemper polarisering, men de produserer den.

Mot slutten advarer en av kildene i teksten mot å skape «oss» og «dem».

Men hele reportasjen er bygget for nettopp det: et langt, følelsessterkt portrett som plasserer et stort landskap av systemkritikk i samme rom som “Trump har barn med Diana”.

Det er som å skrive om alkoholisme ved å intervjue en som drikker parfyme, og så la det gli over i en moralpreken om alle som tar seg en øl.

Når moral tar over, vinner makt – og familien taper

Og da er vi tilbake til Nina Lykke: et samfunn der friksjon ikke lenger er normalt, men farlig.

Når mediene i tillegg skyter “verbal mitraljøse” i samordnede puljer, får du en massiv effekt:

– folk blir mer redde for å si det de ser,
– og mer villige til å kutte mennesker som ser annerledes.

Det er det som er krigen mot uenigheten.

For dette handler ikke om “mangfold”. Det handler om ensretting – forkledd som toleranse.

Wokeismen påstår den jobber for mangfold og inkludering, men fungerer i praksis som et moralsk sorteringssystem: Uenighet blir ikke møtt med argumenter, men med stigma.

Og ja: du finner de mest aktive operatørene i pressen. Det er der meningsrommet snevres inn – dag for dag.

Så klør de seg i hodet når de må si opp folk, mens frie medier – som de nedlatende kaller "alternative" – blomstrer.

Har de virkelig så lite gangsyn?

Eller finnes det interesser – politiske, økonomiske, institusjonelle – som – beviselig tids-synkronisert –presser fram de samme giftige rammene på tvers av aviser?

Jeg påstår ikke at noen sitter med en hemmelig fjernkontroll. Jeg påstår bare at når kritikk alltid havner i samme “farlige bås”, så er det grunn til å spørre:

Hvem tjener på det?

Hvem vet.

Det vi vet er at “de” – hvem de nå er – ikke må kritisereres – for da er du like psyk som de man i Sovjetunionen kalte "враг народа" (“folkefiende”), eller det KGB kalte "антисоветский элемент" ("antisovjetisk element").

PST bruker i dag "antistatlig". Likheten er slående.

Også i Sovjet var det et uttalt mål å splitte familien. Alle kjenner det sosialistiske refrenget: Svak familie = sterk stat. Og man oppfordret til og med til å angi familiemedlemmer.

Og hvis du ikke har ståpels enda – les hva PST sa 2. januar:

"Viss ein har eit familiemedlem (...) som snakkar om heile livet sitt opphengt i desse konspirasjonsteoriane, så meiner vi at det kan vere ein god anledning til å varsle PST..."

—————————————————

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.

Men så viste det seg: Dette er knyttet til de nye amerikanske kostrådene. Offisielt. Statlig. Lansert i januar 2026.

Og det blir nesten uvirkelig å lese de velkjente navnene på folk som har bidratt med faglige innspill i prosessen: Eric Westman. Nina Teicholz. Ben Bikman. Robert Lustig.

Altså: mennesker som i årevis ble ignorert, latterliggjort – eller stemplet som ekstreme – fordi de sa noe så “farlig” som dette:

Metabolsk syndrom — en klynge av risikofaktorer som ofte går foran diabetes type 2 — er den store epidemien. Og kostrådene bidro til å skape den.

Det er som om systemet sier, uten å si det høyt: “Dere hadde rett.”

Hvem er disse folkene?

Når jeg nevner navn som Eric Westman, Nina Teicholz, Ben Bikman og Robert Lustig, er det ikke fordi jeg liker å name-droppe.

Det er fordi de representerer noe helt bestemt:

De er blant dem som i årevis har forklart hva som faktisk skjer metabolsk — mens institusjoner og medier har sittet fast i fettfrykt, kaloriregnskap og assosiasjonsstudier.

1) Dr. Eric Westman – klinikeren som beviste at det virker

Westman er lege og forsker ved Duke University, og er en av de mest sentrale klinikerne i lavkarbo-bevegelsen.

Mens debatten ofte ble filosofisk (“er fett farlig?”), gjorde Westman det enkelt:

Han satte pasienter på lavkarbo, målte resultatene – og viste at det virker i praksis.

Han er kjent for:

– klinisk behandling av overvekt og type 2-diabetes med lavkarbo/keto
– en pragmatisk, “ingen bullshit”-tilnærming
– å være en bro mellom “folkelig lavkarbo” og akademisk medisin

Han er typen som gjør det establishment hater mest: Han leverer resultater — eksemplariske blodverdier.

2) Dr. Nina Teicholz – journalisten som punkterte fett-myten

Teicholz er en undersøkende journalist og forfatter av The Big Fat Surprise.

Hun ble berømt (og forhatt) fordi hun gjorde noe som i dag nesten oppfattes som ekstremt:

Hun gikk tilbake til kildene og gransket hvordan mettet animalsk fett ble syndebukk — og hva evidensen faktisk viste.

Hun skrev også en mye omtalt artikkel i BMJ der hun kritiserte grunnlaget for kostrådene – og den ble stående, til tross for et organisert press for å få den trukket.

Teicholz er interessant fordi hun ikke er “en keto-influenser”. Hun er en systemkritiker: hun avslører prosessene, politiseringen og de svake bevisene.

3) Professor Benjamin Bikman – insulinmannen

Ben Bikman er forsker/professor i metabolsk forskning, særlig kjent for sitt fokus på insulinresistens som nøkkel til fedme, diabetes og metabolsk sykdom.

Mens verden ble opptatt av kalorier og fettprosent, har Bikman hamret inn det samme budskapet:

Det handler ikke mest om hvor mye energi du spiser — men hva maten gjør med hormonene dine.

Han er blitt en av de tydeligste stemmene for at insulinresistens og metabolsk syndrom er selve “maskineriet” bak livsstilssykdommene.

Hvis Teicholz er “systemkritikeren”, er Bikman “biologi-nerden” som setter motorlokket opp og peker på mekanismen.

4) Professor Robert Lustig – sukkerets toksisitet og avhengighet

Lustig er pediatrisk endokrinolog (barne-hormonlege) og professor, kjent for å ha formidlet én eksplosiv idé til folk flest:

Sukker er ikke bare “tom energi”. Det har toksiske effekter ved høyt inntak – spesielt fruktose – og det har avhengighetskomponenter.

Han er en av de som tidlig gjorde metabolsk sykdom begripelig for vanlige mennesker, og han skrev bøker som kombinerer biologi, psykologisk belønning, samfunn og industri.

Han har blant annet skrevet The Hacking of the American Mind – og bare tittelen er verdt å dvele ved i 2026, når vi ser hvordan mennesker “programmeres” på flere nivåer enn Lustig først beskrev.

Dette er ikke “kostholdsguruer”. Det er klinikere, forskere og systemkritikere – som i årevis har pekt på metabolsk sykdom som den store epidemien. Og nå ser det ut til at myndighetene, omsider, beveger seg i deres retning.

The hacking of the Norwegian mind

Når pressen tar fra deg perspektivene.

Robert Lustig skrev som nevnt boka The Hacking of the American Mind. Den handler om hvordan vi manipuleres gjennom belønning, avhengighet, dopamin — og et system som lever av at mennesket holdes i en slags indre ubalanse.

Men i 2026 ser vi noe annet i tillegg.

Vi ser hvordan et helt folk kan “hackes” på et mer primitivt, men også mer effektivt nivå: ved å fjerne perspektiver.

Dette er Susanne Hearts kjernepoeng når hun sier at mediene i økende grad programmerer i stedet for å informere.

Du kan ha all verdens ytringsfrihet på papiret — men hvis offentligheten kun får ett rammeverk å tenke innenfor, er du like fullt styrt.

Og jeg tror kostholdsdebatten er et av de mest pedagogiske stedene å avsløre metoden.

CASE 1: Kolesterol – narrativet som aldri fortelles ferdig

Du har hørt det tusen ganger:

“Mettet fett er farlig fordi det øker det dårlige kolesterolet: LDL.”

Dette presenteres ofte som ferdig tenkt. Som om saken er avgjort. Men her er perspektivet som vanligvis utelates:

Når mettet (animalsk) fett brukes som erstatning for karbohydrater, ser vi:

– økning i HDL
– reduksjon i triglyserider
– forbedring i markører for metabolsk helse

Altså: det som faktisk betyr mest for risikoen for hjerte- og karsykdom.

Det pressen ikke gjør, er å gi publikum dette helhetsbildet:

LDL alene sier lite uten kontekst.

For hvis du ikke har metabolsk syndrom – altså den typiske pakken med lav HDL og høye triglyserider – er LDL alene oftest en misvisende risikomarkør. Selv leger er i mildt sagt varierende grad bevisst dette.

Da sier det seg selv hvor åndsvakt det er å henge seg opp i “totalkolesterol”, som i praksis slår sammen “godt” og “dårlig” – og later som ett tall kan oppsummere hele risikobildet.

Det er som å måle bilens tilstand ved å veie den.

Dette er ikke “konspirasjonsteori”. Det er fysiologi. Men fysiologi er vanskelig å selge som moral. Og nettopp derfor blir den ofte erstattet med et enklere narrativ:

animalsk fett = farlig
grovt korn = trygt
kalorier = alt

Det er ikke informering. Det er ramming.

(Og visste du hva som gjør dette narrativet så seigt? Insentivene. Ultraprosessert mat basert på korn, sukker og planteoljer er billig å produsere, lett å skalere, har lang holdbarhet – og kan designes for å trigge appetitt og vanedannende spiseatferd. Samtidig skaper den metabolske sykdomsbølgen et enormt marked for “behandling”: statiner, blodtrykksmedisin, diabetesmedisin, slankemedisin – og hele livsstilssykdomsindustrien. Når både matvareindustrien og legemiddelindustrien tjener på samme grunnfortelling, blir det ikke bare et kostråd. Det blir en forretningsmodell.)

Case 2: “assosiasjonsstudiene” – det vitenskapelige våpenet som alltid peker én vei

Jeg så dette allerede på 1990-tallet.

Man begynte å masseprodusere store observasjonsstudier – også kalt assosiasjonsstudier – som i praksis kan “bevise” nesten hva som helst. Men her er problemet:

Assosiasjon er ikke kausalitet.

At to ting opptrer samtidig betyr ikke at den ene forårsaker den andre. Dette er det som kalles spuriøse sammenhenger: mønstre som ser ekte ut, men som egentlig skyldes noe tredje.

Et klassisk eksempel er at både iskrem-salg og drukningsulykker øker om sommeren. Iskrem forårsaker ikke drukning. Sommeren er den tredje faktoren som gjør begge deler mer vanlig.

Kostholdsforskning er ekstremt sårbar for denne typen feilslutninger – fordi datagrunnlaget ofte er svakt allerede før man begynner å regne:

– folk husker ikke hva de har spist
– folk underrapporterer “dårlig” mat og overrapporterer “sunn”
– livsstil og klasse følger maten (røyking, alkohol, stress, trening, søvn, utdanning, sosial status)
– og til slutt skjer det som sjelden nevnes i pressen: man justerer statistisk til man får et resultat som ser pent ut

Dermed kan man “bevise” at rødt kjøtt er farlig – uten samtidig å fortelle at gruppen som spiser mest kjøtt ofte også:

– røyker mer
– drikker mer
– spiser mer sukker og ultraprosessert mat
– trener mindre
– sover dårligere
– og generelt lever mer “moderne” (altså mer usunt)

Så skapes en illusjon av vitenskapelig sikkerhet – mens all usikkerhet og alle forbehold gjemmes i metodekapittelet.

Og når dette kommer ut i offentligheten, gjøres studien om til propaganda i tre enkle steg:

– En svak assosiasjon presenteres som om den var årsak
– Overskriften skrives som om vi har et endelig svar
– Motstridende forskning ignoreres

Og hvis noen kommer med RCT-studier eller intervensjonsstudier som peker motsatt vei? Da blir det stille.

(Visste du at “økt risiko” ofte presenteres som relativ prosent? For eksempel ble prosessert kjøtt koblet til 18 % økt risiko for tarmkreft – men det er relativ risiko (1,18 ganger), ikke “18 av 100 får kreft”. Når grunnrisikoen er lav blir økningen ofte liten i absolutte tall. Og jo svakere assosiasjon, jo større er faren for støy og forvekslingsfaktorer – nettopp derfor vektla Bradford Hill at “styrken i assosiasjonen” betyr mye når man vurderer årsak.)

Slik hackes offentligheten:

Ikke ved å lyve direkte – men ved å snevre inn perspektivet til det som støtter én fortelling.

Case 3: Covid – det samme mønsteret, bare med høyere innsats

Så kom covid-19.

Da fikk vi se den samme metoden brukt i fullskala — bare med høyere innsats, høyere frykt og langt større konsekvenser.

Igjen var trikset ikke først og fremst å lyve. Trikset var å fjerne perspektiver.

1) “Tilfeller” ble behandlet som skjebne

Vi fikk et helt språkregime bygget rundt tilfeller. Som om en positiv test var synonymt med alvorlig sykdom. Men det er det ikke.

En PCR-test påviser genetisk materiale. Den sier ikke automatisk at du er smittsom, alvorlig syk – eller at samfunnet står foran kollaps.

Likevel ble samfunnet styrt etter én indikator, gjentatt hver dag som en værmelding: “Tilfellene øker.” Og når du først får befolkningen til å tenke i tilfeller, er resten lett.

2) Absolutt risiko ble tonet ned – relativ frykt ble skrudd opp

Pressen var ekstremt god på å løfte fram tall som skapte frykt:

– prosentøkninger
– “dobbelt så mange smittede”
– eksponentielle kurver
– dramatiske enkelthistorier

Men noe ble sjelden fortalt med samme tyngde: absolutt risiko, og hvor ekstremt forskjellig risikoen var mellom grupper. Spesielt alder på de som døde – som var langt over gjennomsnittlig dødelighet.

Da jeg så dette, slo det meg: Det er samme triks som i ernæringsforskning. En svak eller kontekstløs indikator fremstilles som avgjørende sannhet — mens helhetsbildet holdes tilbake.

3) “Risikogruppe” ble nesten et tabu

Vi lærte tidlig at covid rammet skjevt. Og et av de tydeligste mønstrene var: dårlig metabolsk helse = høy risiko.

Fedme, insulinresistens, type 2-diabetes, høyt blodtrykk – altså hele den metabolsk relaterte sykdomspakken – gikk igjen.

Men i stedet for at dette ble et massivt folkehelsefokus (kosthold, vitamin D, redusere insulin i befolkningen, fysisk aktivitet, målrettet beskyttelse), fikk vi:

– generelle tiltak for alle
– sosial kontroll
– og et moralsk skille mellom “de ansvarlige” og “de uansvarlige”

Sannheten var banal og ubehagelig: biologi avgjør mer enn moral. Men moral selger bedre.

4) Kritiske spørsmål ble behandlet som smitte

Og her er kanskje den mest avslørende parallellen til kosthold: Hvis du stilte spørsmål ved strategien, ble du ikke møtt med argumenter. Du ble møtt med:

– psykologisering
– skyld
– assosiasjoner (“konspirasjon”)
– og sosial straff

Det var ikke en informasjonskultur. Det var en lydighetskultur.

5) Og når du først ser mønsteret – ser du det overalt

Dette var øyeblikket der mange oppdaget at vi ikke lenger bare har presse: Vi har et narrativsystem.

Et system der sannheten snevres inn til det som gir ønsket adferd. Og der alt som åpner perspektivet, må stemples ut.

Slik hackes offentligheten:

Ikke ved at folk holdes uvitende om alt — men ved at de holdes uvitende om det som endrer konklusjonen.

Mønsteret

Og når du først ser metoden i kosthold, ser du den igjen i covid. Derfra begynner du å gjenkjenne den i økonomi, energi og geopolitikk også: samme perspektivkontroll, samme semantiske triks, samme programmering.

Til slutt: et lite kvalitetsstempel

Jeg vet at noen kommer til å prøve å avfeie dette med “MAHA”, “Trump” eller “politikk”.

Men hvis du gjør det, illustrerer du egentlig bare det teksten min handler om: du angriper avsenderen – ikke argumentene. Så la oss gjøre dette enkelt:

Jeg inviterer alle – også professorer i ernæring – til å utfordre meg på faglig nivå i kommentarfeltet. Ikke med merkelapper. Ikke med moral. Ikke med partipolitikk.

Angrip meg på:

– fysiologi
– metabolsk helse
– evidensgrunnlag
– metode (RCT vs assosiasjonsstudier)
– kausalitet vs korrelasjon
– hvilke risikomarkører som faktisk betyr noe

Hvis du mener jeg tar feil: vis det. Hva er det konkrete argumentet? Hvor er feilen? Hvilke premisser er gale?

Og hvis det eneste som kommer er “Trump!” og “MAHA!” – uten faglig substans – tar jeg det som et signal om at teksten traff nerven.

Jeg sier ikke dette fordi jeg er høy på meg selv, men fordi jeg er skrudd sammen sånn at hvis jeg tar feil, vil jeg vite det.

Sannhet er viktigere enn stolthet. Så vær så snill: skyt.

Men skyt med fag – ikke med merkelapper.

-------------------

Lenken til USAs nye kostretningslinjer ligger i kommentarfeltet.

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.

De sitter i Norsk Redaktørforening som de andre. De er redaktørstyrt. De forholder seg til Vær Varsom-plakaten. Og det finnes et poeng her som mange ikke liker: NRK blir oftere felt i PFU enn Document.

Så hvorfor setter NRK dem likevel i kategorien “alternative”?

Det er fordi “alternativ” ikke lenger betyr det ordet betyr.

I dagens Norge betyr “alternativ” i praksis:

De som tar opp tema som er antagonistiske til metanarrativet.

Fra “sant eller usant” til “tillatt eller uønsket”

Vi tror fortsatt vi lever i et samfunn der man blir motsagt hvis man tar feil. Men vi har beveget oss over i et annet regime – et postmoderne regime – der det ikke lenger er sannheten som avgjør hva som kan sies, men hva som skader narrativet.

Postmodernismens iboende relativisme gjorde et genialt grep som makten kapitaliserer på, men ikke folket:

– Den flyttet kampen fra fakta til rammeverket for fakta.
– Fra “har du rett?” til “hvilken rolle spiller du?”.
– Fra “er dette sant?” til “hva bidrar dette til?”.

Postmodernismen flyttet dermed sannhetskampen til metanivå. Resultatet er at det å snakke sant kan bli et sosialt tabu – og i verste fall koste deg både jobben og karrieren.

Det er slik autoritære samfunn fungerer uten piggtråd:

Du får ikke lenger feil – du får feil status.

”Alternativ” er ikke en presskategori – det er et stigma

Når NRK sier “alternative medier”, signaliserer de ikke bare hvor du står. De signaliserer hvem du er. “Alternative medier” betyr i praksis ikke helt trygge, ikke helt ordentlige, ikke helt til å stole på, potensielt farlige.

Og dette er selve kjernen i hersketeknikken: Den handler ikke om argumenter – men om merkelapper.

Document omtales som “alternativ” fordi de ofte publiserer saker som ligger utenfor det som i Norge regnes som “akseptabelt”. Altså: utenfor metanarrativet.

Hva er “metanarrativet”?

Et metanarrativ er den store fortellingen samfunnet forventes å leve inni. Den kan høres slik ut:

– myndighetene vil deg vel
– institusjoner er i utgangspunktet gode
– pressen informerer deg
– eksperter er nøytrale
– “farlige ytringer” er et større problem enn farlige beslutninger

Under pandemien fikk vi det mest ekstreme metanarrativet på lang tid:
“Vaksinene er trygge og effektive.”

Legg merke til at dette ikke bare ble en medisinsk påstand. Det ble et moralsk lojalitetsstempel. Det ble identitet. Det ble trosbekjennelse. Og verst av alt: vaksinen var jo ikke skikkelig testet, så hvordan kunne den være "trygg"?

Derfor passer det ikke inn å snakke om overdødelighet, kreft eller skader

Hvis metanarrativet er at vaksinene er trygge, effektive og nærmest hellige – hva skjer hvis noen spør: “Hva med overdødelighet?”, “Hva med bivirkninger på lang sikt?”, “Hva hvis det faktisk finnes sikkerhetssignaler?”,“ Hva hvis det ikke handler om ‘nocebo’ og psyke – men biologi?”

Da sprekker hele den store fortellingen. Og når en fortelling sprekker, sprekker også maktens legitimitet.

Derfor må slike tema bort fra offentligheten.

Det er her malinformasjon kommer inn

I dag finnes det en ny kategori som er mer avslørende enn “misinformasjon”. Den heter malinformasjon. Det betyr: sann informasjon – som er politisk/psykologisk uønsket.

Ikke usant. Ikke feil.

Bare farlig – fordi det kan få folk til å tenke. Dette er postmodernismens hersketeknikk:

Du får ikke lov til å diskutere sannhet hvis sannheten kan skade metanarrativet.

Case: “Ny studie styrker mistanken…”

Her kommer et helt konkret eksempel.

Document publiserte i går en artikkel med tittelen:

«Ny studie styrker mistanken om at covid-vaksiner kan forårsake kreft»

Det spesielle er at dette ikke er et rykte. Det er ikke “noen på Facebook”. De viser til en fagfellevurdert artikkel i Oncotarget (januar 2026), skrevet av de anerkjente kreftforskerne Charlotte Kuperwasser og Wafik S. El-Deiry, som gjennomgår publiserte rapporter og peker på behovet for bedre forskning på mulige sikkerhetssignaler.

Det er slik vitenskap fungerer: Man ser mønstre, beskriver dem, og spør: “Kan dette bety noe?”

Men i metanarrativets univers er dette spørsmålet ulovlig. Ikke fordi man “har bevist kreft”. Men fordi man har åpnet døra til en mulig årsakskjede.

Og det er i seg selv kjetteri.

Hvordan hersketeknikken ser ut i praksis

Legg merke til hva som skjer i slike debatter: Du blir ikke møtt med: “Her tar de feil på metode, datagrunnlag eller årsakssammenheng.”

Du blir møtt med: “Du sprer farlig innhold.”

Du blir ikke korrigert. Du blir definert. Du blir ikke motsagt. Du blir plassert utenfor.

Det er ikke en debatt, men en sosial renselsesprosess.

Og derfor er Document “alternative”

Fordi de tar opp tema som det ikke er lov å ta opp. Ikke fordi de bryter presseetikken. Ikke fordi de står utenfor institusjoner.

Men fordi de truer fortellingen.

Så når NRK kaller dem “alternative”, betyr det i praksis: “Dette er folk som snakker om ting vi helst vil slippe.”

“Alternative” er altså ikke en journalistisk kategori eller kvalitetsstempel, men en politisk-psykologisk merkelapp.

PFU-poenget: Det er ikke moralen som skiller – det er lojaliteten

Når Document kan være redaktørstyrt, være i Redaktørforeningen, følge VVP – og samtidig stemples som “alternative" – mens NRK som sitter på “sannhetsstatus” blir felt i PFU gang på gang – da avslører det noe ubehagelig:

Det er ikke etikk som avgjør hvem som anses som “tillatt”.

Det er lojalitet til metanarrativet.

Og her har Norge tatt et langt steg i autoritær retning – uten at folk flest merker det.

For autoritære samfunn oppstår ikke bare ved at staten sensurerer. De oppstår når befolkningen lærer seg å sensurere hverandre.

Det autoritære i vår tid oppstod ikke bare parallelt med postmodernismen, sosialkonstruktivismen, kritisk teori og deres endestasjon: wokeismen. Det oppstod på grunn av dem.

For når sannhet reduseres til perspektiv, og perspektiv reduseres til identitet, blir moralske merkelapper viktigere enn fakta – og da blir ordskiftet til slutt en disiplinærprosess.

---------------------

Du kan støtte mitt arbeid ved å vipse til: 911 75 352.

I Nettavisens artikkel 4. desember om mulige vaksinerelaterte barnedødsfall i USA lød ingressen: «FHI-topp reagerer på at det spres feilinformasjon om vaksinasjon».

I første setning etter ingressen ble min artikkel lenket til som eksempel på slik «feilinformasjon». Jeg ble ikke omtalt i artikkelen, og heller ikke konkret hva i teksten min som ifølge Nettavisen – via FHI – skulle være feil.

Per 23. desember 2025 er tilsvaret fortsatt publisert i Nettavisen i en redigert form jeg ikke har godkjent. Den 21. desember krevde jeg at teksten ble fjernet umiddelbart, jf. e-post nr. 25. Publiseringen har dermed skjedd mot mitt uttrykkelige samtykke. Teksten i denne feilaktige formen er dokumentert og arkivert her, uavhengig av senere endringer.

Denne posten er ment som dokumentasjon av prosessen som fulgte i forbindelse med mitt krav om tilsvar. Den publiseres av prinsipielle grunner, og som referansepunkt for senere analyser av presseetikk og redaksjonell praksis.

Av hensyn til personvern er navn på enkeltpersoner sladdet i e-postutvekslingen. Korrespondansen involverer tre personer, i tillegg til meg selv.

Følgende er min korrespondanse med Nettavisenredaksjonen fra 15-21 desember:

Mail nr. 25, som er den siste i rekke står i skrivende stund ubesvart.

Det er utelatt et par mailer som handler om en lenke som ikke virket.

Dokumentasjonen er publisert for etterprøvbarhet og for leserens egen vurdering.

Du kan støtte mitt arbeid ved å vipse til: 911 75 352.

I Nettavisens artikkel 4. desember om mulige vaksinerelaterte barnedødsfall i USA lød ingressen: «FHI-topp reagerer på at det spres feilinformasjon om vaksinasjon». I første setning etter ingressen ble min artikkel lenket til som eksempel på slik «feilinformasjon». Lenken er nå fjernet, og er bakgrunnen for at jeg er gitt kort tilsvar.

Nettavisen brukte FHIs Preben Aavitsland til å avsanne påstander om mRNA-vaksinedødsfall, men han hadde ikke satt seg inn i saken. Leseren fikk likevel inntrykk av at det verserte feilinformasjon.

Til mitt forsvar, har jeg en annen epistemisk metode vedrørende sånne tema enn Nettavisens.

Jeg forsvarer ikke narrativ med overskrifter som ikke samsvarer med innholdet.

Her er eksempel på etterprøvbar kritikk:

Virkeligheten er en overdødelighet på 13,7 prosent i 2022 ifølge forskere i Dødsårsaksregisteret, som sier at mRNA-vaksinering samsvarer i tid for dødeligheten, men at vi trenger tall på vaksinestatus koblet til døde for å vite om mRNA-vaksinen er årsaken.

I 2023 var overdødeligheten 50 prosent blant unge.

I Tidsskriftet for den norske Legeforening leser vi i en fagfellevurdert artikkel at FHI er bukken som passer havresekken når de gjør tallene vanskelig tilgjengelig for forskere, i strid med offentlighetsloven.

I FHI sitt tilsvar skriver de dette: “Hvem som helst kan søke om tilgang til anonyme data fra Helsedataservice, via helsedata.no”.

Hvorfor var da Dødsårsaksregisteret i beit for disse tallene i 2024, da de skrev:

”Studien kan likevel ikke gi svar på om coronavaksinene kan være årsaken til at flere enn ventet har dødd av hjertesykdommer og andre årsaker.

- For å finne ut dette må man sammenlikne dødelighet mellom vaksinerte og uvaksinerte. I dødsårsaksregistret har vi ikke slik informasjon. Vi vet jo ikke om de døde var vaksinerte eller ikke, sier Raknes.”

Derfor må vi vi utfordre pressen på hvorfor de aldri etterspør disse anonymiserte tallene, der vaksinestatus er koblet til tallene fra Dødsårsaksregisteret. Hvorfor er ikke disse mer tilgjengelige?

Sånn jobber jeg.

Når jeg blir brukt som eksempel på feilinformasjon, vil jeg spørre; Blir det da rett å kategorisere min metode som “feilinformasjon”?

Jeg ble brukt som eksempel på “feilinformasjon”. Er det virkelig min måte å jobbe på, som havner i gaten feilinformasjon,

I denne saken: er det meg?

I Nettavisens artikkel 4. desember om mulige vaksinerelaterte barnedødsfall i USA lød ingressen: «FHI-topp reagerer på at det spres feilinformasjon om vaksinasjon». I første setning etter ingressen ble min artikkel lenket til som eksempel på slik «feilinformasjon». Lenken er nå fjernet, og er bakgrunnen for at jeg er gitt tilsvar på 200 ord.

Nettavisen brukte FHIs Preben Aavitsland til å avsanne påstander om mRNA-vaksinedødsfall, men han hadde ikke satt seg inn i saken. Leseren fikk likevel inntrykk av at det verserte feilinformasjon om saken.

Til mitt forsvar, har jeg en annen epistemisk metode vedrørende sånne tema enn Nettavisens.

Jeg forsvarer ikke narrativ med overskrifter som ikke samsvarer med innholdet.

Eksempel:

Virkeligheten er en overdødelighet på 13,7 prosent i 2022 ifølge forskere i Dødsårsaksregisteret, som sier at mRNA-vaksinering samsvarer i tid for dødeligheten, men at vi trenger tall på vaksinestatus koblet til døde for å vite om mRNA-vaksinen er årsaken.

I 2023 var overdødeligheten 50 prosent blant unge.

I Tidsskriftet for den norske Legeforening leser vi at FHI er bukken som passer havresekken når de vanskeliggjør å innhente tall for forskere, i strid med offentlighetsloven.

FHI har svart på saken her.

Tenk om det skjuler seg en alvorlig tragedie bak tallene? Derfor må vi spørre hvorfor pressen er tause om dette.

Sånn jobber jeg.

Er dette “feilinformasjon”?

Er jeg mindre etterrettelig i denne typen kritikk, enn Nettavisen når de kritiserer meg subtilt, eller innhenter en ekspert som ikke har satt seg inn i saken?

Den samme tankegangen lever videre i dag: Bill Gates vil sprøyte kjemikalier i himmelen for å stenge ute solen. Olaug Bollestad tukler med fjellenes økosystem fra helikopter, drysser kunstgjødsel i naturen for å «redde klimaet» — til biologenes store fortvilelse.

Kaveh Rashidi og Ingeborg Senneset har brukt merkelapper, hersketeknikker og åpenbare løgner for å kvele all tvil rundt en ny, genetisk basert profylakse sprøytet inn i milliarder av mennesker på rekordtid.

Det teknokratiske tankegodset kjennetegnes av at mennesket selv opphøyer seg til Gud — som herre over naturen. Man finner spor av teknokrati i alle totalitære retninger: sosialisme, fascisme, nazisme. Kontroll skal være total, slik «eliten» — den nye Gud — har bestemt.

Felles for dem alle er den teknokratiske troen på at komplekse økosystemer — både i naturen og i kroppen — kan kontrolleres ovenfra med teori, makt og tvang, i stedet for å lytte til det som faktisk virker.

Teknokratiet springer blant annet ut av reduksjonismen: troen på at man kan splitte virkeligheten i små biter, forstå hver del fullt ut — og dermed beherske helheten.

Denne selvsikkerheten bærer preg av et mentalt avvik i slekt med narsissisme: maktmennesker som mister bakkekontakten blir overbevist om at de sitter på siste ord i vitenskapen — at de kan «fikse» alt fra klimaet til menneskekroppen med én genial idé. Dette leder til lobotomi — eller til dagens praksis med å skjære kjønnsorganene av forvirret ungdom.

Dette avviket finner vi også blant familiedynastiene som i dag styrer verden gjennom NGO-er og såkalt «filantropi». Human-Etisk Forbund (HEF) er et eksempel på en slik NGO.

De ler og fnyser av kritikere, fryser ut (kansellerer) opposisjon og tyr til hersketeknikker for å sikre kontroll. Slik ble lobotomi en «moderne løsning» i sin tid — og slik blir stadig nye eksperimenter tvunget gjennom i dag, alltid med samme overmot.

Du finner dem typisk i Sceptical Movement, med trollparker i sosiale medier som skal «avsløre» «de uvitenskapelige» — de som «tror på ting», men ikke på dem.

De snur bevisbyrden på hodet. Så snart den genbaserte «vaksinen» ble rullet ut, forlangte de at de avventende måtte motbevise at den var trygg og effektiv.

Satanisme

Man kan si at teknokraten som «leker Gud» har en tankegang som bryter med ydmykhet for naturens grenser. Altså: nihilisme. I mange religioner og mytologier (inkludert kristendommen) forbindes dette med Lucifer eller Satan — en ånd som vil sette seg selv på Guds trone.

Teknokratiet gjør nettopp dette: det avviser naturlovene som en uforanderlig orden og tror mennesket kan redesigne alt — fra været til gener og bevissthet — bedre enn skaperverket selv. I så måte kan man si at teknokratiet er «satanisk» i sitt overmot.

Satanisme handler om opprør mot naturlig orden, moral og grenser. Teknokratene ser ikke naturens begrensninger som en visdom man skal leve med, men som et hinder som skal overvinnes — selv om det betyr å sprøyte kjemikalier i atmosfæren eller manipulere gener uten respekt for uforutsette konsekvenser. Symbolsk sett er dette et «satanisk trekk»: å gjøre seg selv til målestokk for alt.

I stedet for å kalle det «satanisme» direkte, kan man si at teknokratiet representerer en kultur som har forkastet ydmykhet og dyrker menneskets intellekt som høyeste autoritet. Mange kristne og tradisjonalister har brukt «satanisk» som merkelapp på denne hubrisen: det handler ikke nødvendigvis om ritualer eller djeveldyrkelse, men om en holdning som avviser at noe står over mennesket selv.

Teknokratiets mentalitet minner om den eldgamle Lucifer-myten: et opprør mot naturens lover og en grenseløs tro på at mennesket kan herske som gud over alt liv. I denne forstand er teknokratiet vår tids stille satanisme — en tro på at vi kan gjenoppfinne skaperverket uten ydmykhet.

en norske Sceptical Movement har stor overlapp med Human-Etisk Forbund, og også med bevegelsen FRI. Det er ikke bare bevisbyrden — eller korset — som snus på hodet; de perverterer også de syv dødssyndene:

Stolthet blir til «selvrespekt» eller «selvrealisering».

Grådighet blir til «ambisjon» eller «vekst».

Begjær blir til «seksuell frigjøring».

Misunnelse blir til «rettferdig misnøye».

Fråtseri blir til «nytelse av livet».

Vrede blir til «rettferdig harme».

Latskap blir til «selvomsorg» eller «indre ro».

Dette er trekk vi også ser i wokeismen: «Hvem sin feil er det at jeg ble mislykket?» Offerhierarkiet er dermed et faktum — en institusjonalisert narsissisme som innprentes allerede fra barnehagealder.

Enten man tolker dette religiøst eller sekulært, er det lett å se at slike verdier gir et samfunn i forråtnelse — et samfunn som har danset rundt gullkalven litt for lenge. Det gikk visst ikke så godt likevel med det sekulære prosjektet. Det vet vi nå.

I en av trollparkene på Facebook — som har overlapping til Sceptical Movement, FRI, HEF osv. — finner man «Ting som norske antivaksere sier». Denne siden legger ut adresser og telefonnumre til forskere som ikke er «konsensus», forfølger og trakasserer, og der vanker også Ingeborg Senneset — hun som øremerker de «vantro» i Aftenposten sammen med Kaveh Rashidi.

Denne siden følger seks andre sider, blant dem Dagens Medisin, «Ting som norske klimafornektere sier» — og, hold deg fast: Satanisk Samfunn.

Mye tyder på at store deler av HEF-miljøet fremmer en form for satanisk nihilisme, og de har klart å infiltrere samfunnet internasjonalt i en slik grad at forråtnelsen er synlig. Et konkret eksempel er Storbritannia, der det britiske parlamentet stemte 17. juni 2025 for å avkriminalisere abort på ethvert stadium av svangerskapet.

Igjen kan vi lukte hvordan teknokratene sin nihilisme har en iboende disrespekt for selve livet, og som er overlappende med satanismens nihilisme. Hvem skal gi treumeterapi til de abortlegene som skal slakte babyer som like godt kunne vært født for uker og til og med måneder siden?

Man tøyer strikken for hvor mye et menneskeliv er verdt, og det smitter, fordi neste gang blir strikken strukket enda lenger.

Men i tillegg til reduksjonismen og den teknokratiske styringsviljen, har vi fått relativismen: en forestilling om at sannhet ikke er objektiv, men kan formes etter smak, følelser og politisk nytte.

Når virkeligheten deles opp til teorier, og sannheten blir flytende, får nihilismen fotfeste: da finnes det ingenting som er hellig eller urokkelig — bare noe som kan justeres, sprøytes, kuttes og kontrolleres.

Reduksjonismen lover at ekspertene forstår hver liten del, relativismen fritar dem for å forholde seg til én felles virkelighet. Igjen står bare makten tilbake som dommer over hva som er sant, rett og verdt å bevare. Slik kan man til slutt få folk til å nikke til at 2 + 2 er 5 — og tro at det er fremskritt.

Hvorfor vant Amundsen – og hvorfor taper teknokratene fortsatt?

Hvorfor døde Scotts menn i snøstorm, mens Amundsen og teamet hans vendte hjem i live — enda de hadde reist inn i det samme isødet? Svaret er enkelt, men nesten ingen våger å lære det: Scott trodde på datidens «beste vitenskap». Amundsen trodde på erfaring.

I dag vet vi, blant annet som professor Tim Noakes påpeker i Ketogenic the Science at mennesker som henter energien sin fra animalsk fett, forbrenner renere i mitokondriene, produserer færre frie radikaler, og trenger langt mindre vitamin C for å unngå skjørbuk.

Amundsen hadde aldri sitrusfrukter eller vitamintabletter med seg — men han gjorde som inuittene: han spiste fett og kjøtt, ikke raffinert sukker og mengder med stivelse. Den energien holdt både kroppen og hodet stabilt. Scotts ekspedisjon, derimot, bar med seg mengder av sukker og hermetikk. Det ga raske oppturer, men også ubarmhjertige krasj i humør og helse. Flere tegn tyder på at mannskapet utviklet skjørbuk underveis.

Scott tok også med seg ponnier og maskiner — teknologi som sviktet i polkulden. Amundsen brukte sledehunder, skinnklær og pemmikan: tørket kjøtt innkapslet i nyretalg, slik nordamerikanske indianere hadde gjort i århundrer. Amundsen stolte ikke på teorien, men på praksisen — på empirien.

Slik er det alltid: empirien ligger tiår foran det som til slutt blir «godkjent vitenskap». Det er derfor nysgjerrige fangstmenn og urfolk stadig overgår ekspertene. Det er også derfor vitenskapelig overmot igjen og igjen ender i tragedie — som lobotomiens tid gjorde, som Scotts ekspedisjon gjorde, som mRNA-eksperimentet på verdens befolkning gjorde.

I 2024 bekreftet Dødsårsaksregisteret, at den store overdødeligheten begynte samtidig som massevaksineringen startet — men pressens teknokrater jaget enhver som påpekte det og forsøker fortsatt å dysse det ned.

Kanskje noen av dem, som Ingeborg Senneset og Kaveh Rashidi, burde ha lest litt mer historie. Da ville de vite at teknokraten alltid tror han vet alt — mens den kloke lytter til naturen, empirien — og gjerne de gamle med livserfaring først.

Historien lærer oss én ting, hvis vi gidder å lytte: Naturen lyver aldri. Det gjør derimot teknokraten, i sin narsissistiske grandiositet. Derfor vil Amundsen alltid vinne over Scott. Også i dag.

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.

Generasjonspartiet profilerer seg som et liberalistisk frihetsparti som kjemper for rettigheter som i disse dager gradvis rulles tilbake.

Men historien lærer oss én ting: Staten — eller maktapparatet — ender alltid, uten unntak, som et redskap for undertrykkelse dersom den ikke holdes i sjakk. Mennesket tåler dårlig å ha makt. Å overlate makt til et maktmenneske uten folkets konstante lupe, er som å gi en alkoholiker nøklene til baren og si: «Jeg stoler på deg.»

I frie demokratier har vi håndtert dette ved å fremme markedsøkonomi og privat eierskap. Når folk eier verdiene selv og skatter lite, kan ikke staten vokse seg til et byråkratisk monster som bruker makten mot innbyggerne. Motsatt ser vi i sosialistiske planøkonomier: Her samles mest mulig penger hos staten, i håp om at den fordeler «rettferdig» til de «trengende».

Men hva skjer den dagen staten blir ond? Da sitter alkoholikeren i baren — med nøklene og hele drikkevarelageret. Det er dette som forklarer hvorfor sosialistiske regimer som Sovjetunionen og Kina måtte bygge piggtrådgjerder innover, for å hindre folk i å flykte til frie markedsøkonomiske land.

Sosialisme er i teorien et mellomstadium før kommunisme, der staten fortsatt eksisterer. I praksis har ingen land kommet forbi dette stadiet. Når staten først har sikret seg enorm makt, gir den den ikke fra seg frivillig. Husk alkoholikeren i baren.

Sosialistisk planøkonomi

Under Generasjonspartiets program kan vi lese at de ønsker at alle skal eie sin egen bolig. Men hvis alle skal eie — uavhengig av hva de har tjent selv — må kemneren tvangsinnkreve penger fra noen for å dele ut til andre. Dette er klassisk sosialisme: planøkonomi, ikke markedsøkonomi.

Dette har lite med frihet å gjøre. Frihet betyr også friheten til å feile — og friheten til å lykkes.

At «bolig til alle» er én av fem hovedpilarer i partiprogrammet viser hvor grunnleggende denne planøkonomiske tankegangen er for partiet. Men når man klikker seg inn for å lese hvordan de har tenkt å få det til, får man kun opp en boks for å legge igjen e‑post.

En annen hovedpilar er «mindre skatt». Dette står i direkte motsetning til «bolig til alle». For å skaffe bolig til alle må staten først kreve inn mer skatt — man kan ikke både ha sosialistisk omfordeling og liberal skattelette samtidig. Jeg trykket på «Les mer» også her, men knappen virker ikke. Det er kanskje forståelig — for det går heller ikke an å være både sosialist og ikke‑sosialist på samme tid.

Partiet skriver dessuten rett ut i programmet:

«I dag premieres partiene for å drive markeds-politikk og slenge om seg med valgløfter de aldri får mulighet til å innfri på.»

Dette bekrefter retningen: bort fra marked, over mot planøkonomi.

Jeg selv har tidligere tilbudt meg å samle underskrifter for Gyda Oddekalv, som mange andre også har gjort. Nå ser jeg flere av disse frivillige «fotsoldatene» stille helt legitime spørsmål om dette paradokset — men i stedet for svar blir spørsmålene stemplet som hets, og offerkortet dras.

Ytringsfrihet

En partileder som står bak et nytt politisk system basert på en spesiallaget app, bør nærmest være et geni på flere felt. Fallgruvene er mange, marginene små, og man må ha stålkontroll på hva ytringsfrihet faktisk er — for dette er en hjørnestein i ethvert fritt demokrati. Også i et direktedemokrati.

Den 14 juni skrev Oddekalv dette:

«Det er en vanlig misforståelse at direkte demokrati betyr at alle skal få si hva som helst, når som helst, til hvem som helst – uten grenser. Direkte demokrati handler om å gi alle en reell stemme i politiske beslutninger, ikke om å la sosiale medier bli arenaer for personangrep, delegitimering og trakassering.»

Dette sitatet viser at partilederen forveksler stemmerett med frihet til å ytre seg fritt. I et ekte demokrati — direkte eller representativt — er åpen debatt, selv usaklig og tidvis skitten, selve garantien mot maktmisbruk. Når ledelsen starter med å definere grenser for hva folk kan si, har vi ikke lenger en plattform for folkestyre, men en plattform for kontrollert konsensus.

Den 13. juni skrev hun på X blant annet at hun ville blokkere negative innspill, og at hennes konto var for positivitet. Men vent… er det ikke i Nord-Korea at man bare må være positive til ledelsen? Dette kan vel umulig være et frihetsparti. For meg framstår det mer og mer woke. Også dette med offerrollen ved uenighet, skjørhet og krenkorama mer enn robusthet mot konfrontasjon tilsier et langtkomment wokeistisk tankegods.

Og det er nå vitterlig wokeisme som er den nye totalitarismen og som er den største trusselen mot frihet.

Enhet – frihetens motsetning

Generasjonspartiets egen trepunktsparole sier alt: Enhet, frihet, utvikling. Rekkefølgen er aldri tilfeldig. Det man setter først, er det som veier tyngst. Her settes enhet over frihet.

I klassisk liberalisme er individets frihet selve fundamentet — det som skal stå fast selv når folk flest roper på samhold, kontroll eller felles mål. Men «enhet» betyr i praksis alltid underkastelse under fellesskapet: Enhet fordrer disiplin, tilpasning, harmoni — og når noen protesterer, må de bringes til taushet for å bevare enheten. Igjen ser vi tidsånden: Wokeismen. Nettopp det vi kjemper imot.

Dette er kjernen i all kollektivistisk ideologi som teknokratisme, sosialisme, kommunisme, fascisme: Fellesskapet først, individet etterpå. Fellesnevneren er at friheten blir underordnet «samholdet».

Når Generasjonspartiet setter «enhet» øverst og «frihet» som nummer to, er det ikke et frihetsparti i klassisk forstand. Det er et samlingsparti. Et parti for harmoni, konsensus — og stillhet for den som vil si noe ubehagelig.

Spør deg selv: Hva er tryggest for makten — et folk av frie individer som sier sannheten høyt, eller en enhetlig masse som holder seg på linje?

Sannhet – grunnmuren som mangler

I Generasjonspartiets trepunktsparole står det: Enhet, frihet, utvikling. Men det som mangler, er det som burde stått først: sannhet. Uten sannhet er frihet bare en pyntet løgn — et show for galleriet.

Gjennom historien har de klokeste frihetsforkjemperne sagt dette helt tydelig:

• Søren Kierkegaard: «Frihet uten sannhet er den største løgn.» (fri oversettelse av hans formuleringer om indre sannhet som betingelse for ekte frihet)

• George Orwell: «Freedom is the freedom to say that two plus two make four.» Med andre ord: frihet begynner med at sannhet ikke kan knebles. (Eller at kjønn er 1+1, igjen, dette er kampen mot wokeismen).

• Jesus i Johannes 8,32: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» – et sitat Bjørneboe elsket og radikaliserte for vår tid.

For Jens Bjørneboe var dette et livstema: I Frihetens øyeblikk skriver han at «jeg har ingen mening. Jeg har ingen frihet. Jeg har sannheten.» Hos ham er sannheten forutsetningen for alt: Den som ikke tør vite, er ikke fri — bare lydig.

I dag blir denne tanken systematisk fordreid. Postmodernistene har partert Bjørneboe i skoler, forlag og medier: De feirer hans «frihet» som om det var en hippiedrøm om ubegrenset utfoldelse — men de utelater det ubehagelige, at han krevde brutalt sannferdig oppgjør med både systemet og seg selv.

Generasjonspartiet snakker høyt om frihet, men uten sannhet blir det bare en fasade for et nytt lydighetsprosjekt. De har bygget seg en parole: Enhet, frihet, utvikling. Men frihet uten sannhet er alltid falsk.

FN – fra fellesskap til global corporatisme

I Generasjonspartiets egne verdier står det at alt på planeten inngår i en «enhet». Denne enheten er ikke bare natur og økosystem, men også en drøm om et globalt, politisk styringssystem: FN. Ifølge partilederen har FN ikke gått langt nok. Det skal tydeligvis enda mer sentralisering til — enda mer makt samlet på toppen.

Men hvem styrer egentlig FN i vår tid? Mange tror FN er et nøytralt folkeorgan, men det er i dag tett vevd sammen med private filantroper, storbanker, farmasøytiske konsern og World Economic Forum — spydspissen for det som kalles «public-private partnerships». På norsk: en ny type global corporatisme. Fascisme uten uniformer, men med PR-byråer, bærekraftretorikk og fargerike logoer.

For Bjørneboe ville dette vært et mareritt: En enhet som strekker seg helt opp til planetens tak, men ingen sannhet i bunnen — bare konsensus produsert av de mektige. Friheten blir da redusert til et salgsord, mens reell makt havner hos de som eier infrastrukturen, teknologien, algoritmene og «definisjonsmakten».

Ikke rart at Innovasjon Norge, altså staten, finansierer Oddekalvs eget firma som styrer Generasjonspartiets «demokrati-app». Samme statskanal, NRK, gir henne TV-tid i beste sendetid i en realityserie i sommer. Alt er som det skal være i et system som drømmer om enhet: de som snakker vakkert om «folkestyre» får støtte — så lenge de holder seg innenfor rammene for hva man har lov til å si.

Men hva skjer den dagen denne globale enheten viser sitt sanne ansikt? Når private interesser, byråkrati og algoritmer samkjører for å definere hva som er «sant» og hvem som er «ekstrem»? Da blir det for sent å protestere.

Sentralisering er frihetens motsats. Jo mer makt samles i toppen, jo mindre makt har du i bunnen. Frihet fordrer alltid desentralisering. Uten det kan «enhet» bli et globalt fengsel.

Pengesystemet – frihetens prøvestein

Blant dem som virkelig forstår frihet i vår tid, står pengesystemet helt sentralt. Frihetsbevegelsen handler ikke bare om pass, sensur og vaksinetvang — men om retten til å bruke de pengene man selv stoler på. Gull, sølv, Bitcoin: alternative verdilagre som ikke kan trykkes i stykker av gjeldsbaserte stater.

Dagens fiat-pengesystem er i realiteten et verktøy for å fjerne middelklassen og konsentrere rikdom hos en ultraliten global overklasse. Samtidig blir småsparere, vanlige arbeidstakere og gründere sittende igjen med inflasjon, stadig høyere gjeld og stadig dyrere boliger.

Dette er ikke et konspiratorisk sidespor — det er selve kjernen i hvorfor mange i frihetsbevegelsen har forstått at markedet ikke fungerer når pengene er falske. Frihet forutsetter et sunt penge- og eierskapssystem.

Advokat Rune Østgård vet dette bedre enn de fleste: Han har arbeidet inne i EU-byråkratiet i Brussel og sett hvordan den politiske «pølsa» lages. Han tilbød Generasjonspartiet sin kompetanse for å rydde opp i nettopp denne delen av partiprogrammet. Spesielt ville han bidra til å beskrive hva et virkelig fritt pengesystem krever, og advare mot den nye digitale sentralbankpengen (CBDC) — en overvåkbar digital statskrone som kan sperres eller kondisjonerers på et tastetrykk.

Østgård ble godt mottatt til å begynne med, men senere avvist, og spesielt da han ville være med å rydde i det selvmotsigende partiprogrammet. Oddekalv hadde ikke tid, eller ville ikke. I stedet prioriterte man vekst, likes og en blank parole om «enhet, frihet, utvikling» — uten å gå til kjernen: hvordan folk skal få beholde fruktene av sitt eget arbeid i et system som ikke kan tappes av en pengepressende elite.

Når støttespillere som Østgård og andre stiller spørsmål, blir de avfeid som «hetsere». Oddekalv legger så ut bilder av anonyme og utenlandske troll som «bevis» på at hun forfølges av politiske meningsmotstandere. Men hvem blir ikke angrepet av anonyme kontoer på sosiale medier? Den virkelige hetsen mot et frihetsparti ville være systemets utestengelse — ikke kritiske spørsmål fra egne bakkemannskap som samlet underskrifter gratis.

Frihet begynner ikke med likes eller reality-serier i NRK. Den begynner med frie penger. Uten et ærlig pengesystem kan ingen parole redde friheten — uansett hvor mange ganger man roper «direkte demokrati».

I lys av alt dette, er det ikke rart at konsernmediene og statkanalen NRK trykker det politiske frihetspartiet til sitt bryst, og støtter hennes app med penger. Hun er jo åpenbart ingen trussel mot etablissementet.

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.